For å bidra til at tiltaket gir ønsket effekt, er det flere avgjørende forutsetninger som må på plass. Det vil være en fordel om tiltaket piloteres parallelt med testing og implementering av øvrige tiltak i tiltakspakken. Følgende forutsetninger vurderes som viktige:
Ikke en nasjonal behandlingstjeneste
Spesialisert helsehjelp til unge med høy risiko for å skade andre bør ikke forskriftsfestes som nasjonal behandlingstjeneste. Det er en fleksibel støtteordning som er rettet mot å styrke lokale tjenester der det mangler kapasitet eller kompetanse i det tilgjengelige tilbudet. Fordi tjenesten ikke er forankret i forskrift om nasjonale tjenester, er det ikke krav om at alle barn og unge med høy risiko må henvises til tjenesten. I områder hvor det allerede finnes et godt etablert tilbud, bør pasientene behandles lokalt.
Kompetent personell
At det lar seg gjøre å rekruttere ansatte til teamet med den nødvendige kompetansen, eller som kan få opplæring for å håndtere de spesifikke problemstillingene de vil møte.
Lokalt samarbeid og forankring
Pilotprosjektet må ha støtte og forankring hos lokale tjenester, og det kreves tett samarbeid mellom kommuner, RHF-er, HF-er og Helsedirektoratet. Dette for å integrere tiltaket i eksisterende strukturer.
Beslutnings- og styringslinjer
Et utvalgt helseforetak (HF) må få det overordnede ansvaret for å koordinere piloteringen, i samarbeid med øvrige helseforetak, kommuner og andre relevante instanser. Dette for å sikre god styring og samordning av ressursene.
Dersom det besluttes av spesialisert helsehjelp til unge med høy risiko for å skade andre skal piloteres bør det etablereres tydelige styrings- og beslutningslinjer i dialog mellom RHF-ene og Helsedirektoratet.
Variasjon i pilotområder
Piloteringen bør gjennomføres i 2–3 geografisk områder som er ulike i form av befolkningstetthet, ressurser osv. Dette for å teste løsningen under ulike forhold.
Lik prioritering
Pilotområdene bør prioriteres likt, uavhengig av nærhet til ansvarlig HF. Dette for at pilotområdene skal ha like muligheter for å lykkes.
Informasjonsdeling og synlighet
Kommunene og tjenestene som arbeider med barn og unge, må være godt kjent med tilbudet. Dette krever målrettet formidling gjennom nasjonale samhandlingsarenaer, nettressurser og informasjonsarbeid i regi av Statsforvalteren.
Finansiering og ressurser
Pilotprosjektet bør ha særskilt finansiering for å kunne gjennomføres som planlagt, uten å gå på bekostning av eksisterende tjenester. Etter prosjektperioden kan midlene overføres til ordinære driftsbudsjett i ansvarlig HF.
Se punktet «Fortløpende evaluering, justering, datainnsamling og forskning over tid». Her settes det også som en forutsetning at det settes av midler til forskning og evaluering dersom det besluttes at tilbudet skal piloteres.
Vurdering av bærekraftig ressurs- og kompetansefordeling i helsetjenestene
For å unngå en negativ nettoeffekt på tjenestene må det derfor vurderes hvordan teamet kan organiseres og finansieres uten å svekke eksisterende tilbud, samt hvilke mekanismer som kan bidra til en bærekraftig kompetansetilførsel på tvers av nivåene i helsetjenesten. Ved en eventuell beslutning om pilotering bør det gjøres en slik vurdering gjennomføres og at det foreligger en plan før piloteringen igangsettes.
Henvisning av målgruppen
Det er avgjørende at de rette pasientene blir henvist til det ambulerende teamet, og at unge i målgruppen faktisk ønsker å motta behandling.
En risiko ved tilbudet er hvorvidt barn og unge med høy risiko for å skade andre ønsker behandling, og om de henvises til tilbudet. Det bør etableres tett samarbeid med konfliktrådet, politiet og barnevernet for å bidra til at målgruppen henvises til tilbudet.
Det bør vurderes om det skal testes ut å la flere henvise til tilbudet i f.eks. ett av de 2–3 geografiske avgrensede områdene der det piloteres. Dette for å sammenligne områder der det benyttes vanlige henvisningsruter med områder der det er utvidet henvisningsmulighet.
Fortløpende evaluering, justering, datainnsamling og forskning over tid
For å legge til rette for en vellykket gjennomføring av tiltaket er kontinuerlig evaluering avgjørende for å vurdere effektivitet og resultater. Det er også behov for mer forskning og kunnskap om hvilke tiltak som fungerer for barn og unge med høy risiko og ulike utfordringer i en norsk kontekst. Systematisk forskning, datainnsamling og forbedringsarbeid er nødvendig for å utvikle og optimalisere tiltakene for målgruppen.
Dersom Helse- og omsorgsdepartementet beslutter at spesialisert helsehjelp til unge med høy risiko for å skade andre skal piloteres, bør det settes av midler til forskning og evaluering. En foreløpig beregning viser at årlige kostnader for forskning, evaluering og forbedringsarbeid vil være på om lag 9,5 millioner kroner for implementeringsårene. I årene etter implementeringen vil kostnadene reduseres betydelig, til om lag 1,5–2 millioner per år.
Høsten 2025 planlegges det en utredning for å vurdere hvordan dette best kan ivaretas, inkludert muligheten for å etablere et kvalitetsregister for systematisk datainnsamling. Dette arbeidet vil skje i samarbeid med relevante direktorater og kompetansemiljøer for å legge til rette for en kunnskapsbasert og helhetlig tilnærming.