Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2. Hovedfunn og vurderinger

Statsforvaltere og et økende antall kommuner uttrykker bekymring for fastlegeordningen og varsler om den alvorlige situasjonen som rammer allmennlegetjenesten i både by- og distriktskommuner. Flere steder rammer bemanningsutfordringene i fastlegeordningen andre kommunale legetjenester som legevakt, helsestasjon og sykehjem. Mange kommuner sliter med å prioritere innsatsen, og å håndtere utfordringene. Situasjonen forverres ytterligere av at det i økende grad er vanskelig å få tak i vikarer. Det er bekymring knyttet til hvordan situasjonen påvirker helsetilbudet til befolkningen.

Helsedirektoratet har god oversikt over fastlegeordningen. Tilgjengelig statistikk alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å beskrive situasjonen, og status i tjenesten må suppleres med kvalitative beskrivelser. Antall fastleger har i perioden fra 1. kvartal 2020 og fram til 4. kvartal 2021 økt fra 4 902 til 4 961 leger, en netto tilvekst på 59 fastleger. I samme periode har 513 leger sluttet og 572 har startet i fastlegeordningen. 50 prosent av fastlegene som sluttet i perioden var under 50 år og 26 prosent under 40 år. Veksten i antall fastleger er alt for svak sett i lys av de helsepolitiske målsetningene for allmennlegetjenesten, og det er bekymringsfullt at mange yngre leger velger å slutte.

Samtidig som det må legges til rette for at de etablerte fastlegene blir værende, må arbeidet med å gjøre fastlegeyrket attraktivt for de unge fortsette for fullt. Det er forventninger til at nytt legevaktstilskudd, implementering av introduksjonsavtaler og ny nasjonal ALIS ordning vil bidra til bedring både for nyutdannede og veletablerte allmennleger. Tiltak som bidrar til forutsigbarhet og trygghet i tiden spesialistutdanningen pågår er viktig. Tilskudd til ALIS-avtale og veiledning har som formål å få flere leger til å starte og fullføre spesialisering i allmennmedisin. I tillegg til tilskudd gitt via ALIS-Vest og ALIS-Nord prosjektene, har antall utbetalte tilskudd til ALIS-avtale økt fra 71 i 2020 til 564 i 2021. Dette er en betydelig vekst. Det at flere kommuner engasjerer seg i og tilrettelegger for allmennleger i spesialisering, kan sammen med andre tiltak bidra til at flere unge leger velger allmennmedisin som karrierevei. Et økende antall ALIS-avtaler vil imidlertid kreve at det er tilgjengelige spesialister som kan veilede.

Den manglende veksten i antall fastleger, kombinert med at listelengden reduseres og befolkningen øker får konsekvenser for innbyggerne. Antall og andel listeinnbyggere uten fast lege fortsetter å øke. Per desember 2021 var antall listeinnbyggere på liste uten fast lege økt til 138 000. Per 1. februar 2022 sto 150 000 listeinnbyggere uten fast lege, og viser at den negative utviklingen fortsetter i det nye året.

Andelen listeinnbyggere uten fast lege varierer mellom kommuner. Per desember 2021 hadde 71 kommuner over 10 prosent av listeinnbyggerne på liste uten fast lege. Dette er mest vanlig i små kommuner, men også litt større kommuner som Vestre Toten, Kragerø, Eigersund, Rana, Alta og Gjøvik har en høy andel listeinnbyggere på lister uten fast lege. I mangel av fastleger er muligheten for å skaffe vikar avgjørende for å kunne tilby allmennlegetjenester i kommunen. Andel fastleger med vikar har vært relativt stabil på nasjonalt nivå, men det er en svak nedgang i andelen ubesatte lister med vikar siste kvartal. Dette kan være en tilfeldighet, men det kan også være en indikasjon på det mange melder om, at redusert tilgjengelighet til vikarer er en økende utfordring. Den samlede vikarbruken, målt i antall rapporterte dager med vikar, økte med 13 prosent fra 2019 til 2021. Omtrent 2/3 av denne veksten er knyttet til betjening av ubesatte lister. Ubesatte lister er oftere betjent av flere vikarer i løpet av en periode enn lister med fastlege. Gjentatte vikarbytter  påvirker kontinuiteten og kan redusere kvaliteten i oppfølgingen av den enkelte pasient. Spesielt for pasienter med store og sammensatte behov, og med et komplekst sykdomsbilde, kan dette være uheldig og belastende.

Parallelt med at flere listeinnbyggere står uten fast lege, blir det også færre ledige plasser på lister med fast lege. Mange kommuner har nå flere listeinnbyggere enn avtalte listeplasser. Av landets 25 mest sentrale kommuner var 15 i denne situasjonen. Færre ledige plasser i fastlegeordningen har redusert både tilgangen til fast lege og muligheten til å bytte fastlege. Dette kan eksempelvis medføre at innflyttere ikke får fastlege i den kommunen de flytter til, eller at de må vente lenge på ny fastlege. 

Listereduksjon er ett av flere tiltak for å redusere fastlegenes arbeidsbelastning. Andel lister med flere enn 1000 innbyggere er synkende for alle kommunestørrelser, og gjennomsnittlig listelengde og gjennomsnittlig listetak fortsetter å gå ned. En fortsatt reduksjon i listelengde forutsetter imidlertid en sterk vekst av fastleger.

Fastlegeordningen skal være en nasjonal ordning som sikrer gode og likeverdige legetjenester til hele befolkningen uavhengig av bosted. Det å bli fulgt opp av en fast lege over tid gir kvalitet. Fastlegen tar seg ikke bare av det daglige behovet for legetjenester, men er i mange tilfeller porten inn til videre utredning og eventuell behandling i spesialisthelsetjenesten. Fastlegene bemanner i stor grad også legevaktene. Ved akutt sykdom utenfor kontortid er fastlegene avgjørende for en robust og velfungerende allmennlegetjeneste.

I parallell med den manglende legeveksten i kommunene beskrives en stor vekst av helprivate allmennlegetjenester, som ikke er underlagt samme forskiftskrav til kompetanse, kvalitet og tilgjengelighet, som den offentlige allmennlegetjenesten. Bekymringen er at en svekket kommunal allmennlegetjeneste går utover de mest sårbare pasientene, som ikke har tilgang eller mulighet til å betale helprivate aktører for allmennlegehjelp. En slik utvikling kan over tid gi økt sosial ulikhet i helse, svekke kontinuiteten og ved manglende oppfølging, medføre forverring av sykdom.

Kostnaden ved ikke å tilføre allmennlegetjenesten tilstrekkelige kraftfulle tiltak, kan på sikt bli adskillig høyere for samfunnet som helhet og ikke minst for den enkelte pasient. Andelen eldre øker og flere lever lengre med kroniske sykdommer og et sammensatt sykdomsbilde. I tillegg er det mange unge som søker hjelp for psykiske problemer. Dette forutsetter tilgjengelig og kompetent personell i kommunene.

Det pågår et omfattende arbeid for å styrke allmennlegetjenesten, både lokalt i kommunene og nasjonalt. Handlingsplanens tiltak, rammer og verktøy er per i dag ikke er tilstrekkelig til å løse utfordringene. Det er behov for ytterligere strakstiltak med umiddelbar effekt og forsterket innsats også på lengre sikt.

Sist faglig oppdatert: 02. mars 2022