Sammendrag

Helsedirektoratet har gitt Opinion i oppdrag å sammenstille kunnskap om pårørende i Norge, beskrive hva kildene samlet sett viser og peke på områder der kunnskapen er mangelfull. Kunnskapsoppsummeringen skal gi direktoratet et vurderingsgrunnlag for videre arbeid og anbefalinger om videre kunnskapsutvikling på feltet. Videre foreslår rapporten fem indikatorer som kan brukes til å følge utviklingen på pårørendefeltet fremover, og hvordan disse kan måles.

Oppdrag, metode og kildegrunnlag

Opinion har gjennomført en dokumentbasert kartlegging av 17 rapporter fra 2020 til 2025. Helsedirektoratet fastsatte rammene og valgte hvilke rapporter som skulle inngå. Kildene består av rapportene fra Nasjonal pårørendeundersøkelse som er gjennomført av Opinion årlig i perioden på oppdrag fra Helsedirektoratet, seks rapporter fra Menon Economics på oppdrag fra Pårørendealliansen og fire rapporter fra IVARETATT-undersøkelsen, som er utviklet og gjennomført av USHT Innlandet i samarbeid med Senter for omsorgsforskning øst. 

Kilderapportene utfyller hverandre, og undersøker ulike målgrupper og temaer og bruker forskjellige pårørendedefinisjoner og metoder. De nasjonale pårørendeundersøkelsene er utvalgsundersøkelser som er basert på spørreundersøkelser i representative utvalg og kvalitative intervjuer. IVARETATT er en spørreundersøkelse som norske kommuner kan velge å distribuere til pårørende gjennom helse- og omsorgstjenestene. Undersøkelsen er tilgjengelig gjennom en åpen lenke, og baserer seg derfor ikke på et utvalg fra en kjent populasjon. Respondentene er selvrekrutterte og kan velge å svare på undersøkelsen flere ganger, dersom personen de er pårørende til mottar flere tjenester fra kommunen.

Menons rapporter omfatter både undersøkelser blant virksomheter og kommunale helse- og omsorgsledere, samfunnsøkonomiske beregninger og en kunnskapsoppsummering av forskning på pårørende i perioden 2020 til 2023.

Variasjon i utvalg, begreper og spørsmålsstillinger gjør det vanskelig å sammenligne funn direkte eller beskrive utvikling over tid med bakgrunn i kildegrunnlaget. Det at Opinion har utarbeidet syv av kilderapportene utgjør en metodisk begrensning ved kunnskapsoppsummeringen, og kan ha påvirket de vurderinger som er gjort.

Ulike estimat for antall pårørende

Et hovedfunn er at det ikke finnes ett entydig tall på hvor mange pårørende det er i Norge. Med den brede definisjonen i Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020, som omfatter personer som gir støtte, hjelp eller pleie til en nærstående, også når personen ikke mottar tjenester, ble omfanget anslått til 36 prosent av den voksne befolkningen. Andre anslag er lavere fordi de i større grad tar utgangspunkt i pårørende til personer som mottar helse- og omsorgstjenester og pårørende som yter regelmessig eller omfattende omsorg. Tallene beskriver dermed ulike grupper og bør ikke forstås som konkurrerende målinger av samme størrelse. Den vanligste relasjonen er å være pårørende til en forelder, men mange er pårørende til mer enn én person. Pårørendes roller omfatter praktisk hjelp og pleie, men også kontakt med tjenestene, koordinering, informasjonsdeling og emosjonell støtte.

Pårørendebefolkningen rommer både personer som er berørt av sykdom eller hjelpebehov i familien, og personer som over tid utfører mye omsorgsarbeid. Situasjonen varierer med relasjonen til den som trenger hjelp, type og omfang av oppgaver, varighet og tilgang til støtte. Kildene viser noen mønstre på tvers, men også forskjeller i belastning, helse og erfaringer med tjenestene. Pårørende til barn med omfattende behov og pårørende til personer med rusavhengighet eller samtidige rus- og psykiske lidelser framstår som særlig utsatt på flere områder.

Kunnskap om ulike pårørendegrupper

Kunnskapen om unge pårørende er styrket gjennom undersøkelser i 2022 og 2025. I 2025 oppga 24 prosent av unge mellom 16 og 25 år at de hadde erfaring som pårørende til foreldre, søsken eller ektefelle/samboer. Mange unge beskriver ansvar, bekymring og begrensninger i sosialt liv, men også mestring, mening og verdifull erfaring. De unge som oppgir lav livskvalitet, er oftere preget av økonomiske bekymringer, mindre sosial støtte og større omsorgsbelastning. Undersøkelsene viser tydelige forskjeller fra andre unge, men kan ikke alene fastslå at pårørenderollen er årsaken. Barn under 18 år som selv er pårørende, er ikke direkte undersøkt i noen av de 17 kilderapportene. Kunnskapen om dem er indirekte og bygger blant annet på foresattes erfaringer. Søsken trekkes fram som en gruppe som kan bli lite sett, og der behovene og følgene for familielivet er svakt belyst.

Pårørende med innvandrerbakgrunn er i hovedsak belyst gjennom én kvalitativ undersøkelse med 27 intervjuer blant voksne pårørende til eldre hjemmeboende. Informantene beskriver blant annet familiebaserte omsorgsforventninger og utfordringer med informasjon, språk, rettigheter og orientering i tjenestene. Materialet gir verdifull innsikt, men kan ikke brukes til å beskrive gruppen som helhet eller skille mellom erfaringer knyttet til migrasjon og mer generelle pårørendeutfordringer.

Kildene viser også kjønnsforskjeller. Kvinner oppgir oftere og mer omfattende omsorgsoppgaver, større belastning og flere helseplager enn menn.

Konsekvenser av pårørenderollen for helse, livskvalitet og arbeidstilknytning

Kilderapportene tegner et sammensatt bilde av pårørendes livssituasjon. Mange opplever glede, mestring og mening ved å støtte en nærstående. Samtidig beskriver kildene bekymring, stress, dårlig samvittighet og begrenset mulighet til å ivareta egne behov. I en undersøkelse blant voksne pårørende med stor omsorgsbelastning svarte rundt 45 prosent at de hadde fått nye eller forverrede helseproblemer som de knyttet til pårørenderollen. Kvinner, pårørende til barn og pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusproblemer oppgir oftere belastninger på egen helse. Dette er selvrapporterte sammenhenger og fastslår ikke alene hva som er årsak og virkning.

Omtrent én av tre pårørende som er i arbeid eller utdanning, oppgir at pårørenderollen har påvirket arbeid eller studier. Påvirkningen kan være praktisk, som fravær, avbrudd og redusert arbeidstid, eller handle om stress, konsentrasjon og følelsen av ikke å strekke til. Mange ønsker å fortsette i arbeid, men har behov for tilrettelegging. Også fritid, familierelasjoner og sosialt nettverk kan bli påvirket. Noen beskriver at de trekker seg tilbake eller opplever at nettverket gradvis blir mindre. Menons samfunnsøkonomiske beregninger synliggjør mulige kostnader ved tapt fritid blant pårørende, men bygger på antakelser og datagrunnlag som rapporten vurderer som usikre.

Pårørendes møte med helse- og omsorgstjenesten

Kapitlet om helse- og omsorgstjenestene skiller mellom pårørendes vurdering av tjenestetilbudet til den de er pårørende til, og hvordan tjenestene møter pårørende selv. Vurderingene av det samlede tjenestetilbudet er ofte blandede; noen deler fungerer, mens andre ikke gjør det. Mange pårørende mener at den de støtter har udekkede tjenestebehov. Pårørende beskriver også at de selv må skape sammenheng mellom tjenester, gjenta informasjon og ta initiativ til samarbeid. Dette er pårørendes vurderinger, ikke en evaluering av om tjenestene er faglig forsvarlige eller oppfyller alle plikter.

Flere funn peker på at pårørendes egne behov ikke alltid blir fanget opp. I Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 oppga 18 prosent av nærmeste pårørende til personer med tjenester at de var blitt spurt om hva som var viktig for dem, mot 43 prosent som var blitt spurt om hva som var viktig for personen de støttet. Pårørende beskriver behov for tilpasset informasjon om rettigheter, tjenester og støtteordninger, men informasjonen kan være vanskelig å finne, forstå og omsette til handling. Tilbud om avlastning, opplæring og veiledning er også ujevnt kjent og tilgjengelig. Kvalitet, fleksibilitet og tilpasning til både den pårørende og tjenestemottakeren har betydning for om tilbudet faktisk kan brukes.

I en av kilderapportene uttrykker kommunale ledere i hovedsak positive holdninger til pårørende og anerkjenner betydningen av innsatsen deres. Samtidig tyder rapporten på at positive holdninger ikke alltid omsettes i systematisk praksis. Kommunene beskriver utfordringer med kapasitet, tid, rutiner og kompetanse, særlig når det gjelder veiledning og involvering. Kunnskapen fra tjenestenes og de ansattes perspektiv er samlet sett svakere enn kunnskapen fra pårørende selv. Samarbeidsverktøyet pårørendeavtale illustrerer dette. Intervjuene i fire kommuner og med 15 pårørende til eldre hjemmeboende viste forventninger om bedre dialog, tydeligere roller og økt anerkjennelse, men også bekymringer om dokumentasjon, taushetsplikt, kapasitet og forventninger som ikke kan innfris. Pårørendeavtalen er ett konkret eksempel på et tiltak for pårørende der det foreløpig finnes kunnskap om forventninger og barrierer, men ikke en systematisk kartlegging av faktisk bruk eller effekt.

Videre kunnskapsbehov

Kilderapportene gir samlet sett god dybdekunnskap på mange områder, men begrenset mulighet til å følge med på endring over tid. De fleste undersøkelsene er tverrsnittsundersøkelser som gir et øyeblikksbilde, og der manglende svarvilje hos visse grupper kan føre til utvalgsskjevhet.

Rapporten anbefaler at behovet for ny kunnskapsinnhenting vurderes i lys av hvilke utfordringer det er viktigst å løse, og hvilke problemstillinger som prioriteres. At de 17 rapportene avdekker kunnskapshull, betyr ikke nødvendigvis at temaene er underbelyst i forskningen samlet sett. Kildematerialet peker likevel på behov for mer kunnskap om pårørende med størst omsorgsbyrde. Denne kunnskapen bør også belyse om pårørende kan stå i omsorgsrollen over tid uten at det får for store konsekvenser for egen helse, arbeid, utdanning og sosiale liv. Videre peker rapporten på behov for mer kunnskap om barn som pårørende, unge pårørende i sosioøkonomisk utsatte situasjoner og pårørende med minoritetsbakgrunn.

Kildene sier lite om hvordan behov og belastning utvikler seg gjennom et pårørendeforløp, og ved overganger mellom tjenester, hjem, skole, arbeid og andre deler av livet. Rapporten peker på at slike forløp kan undersøkes gjennom brukerreiser eller ved å følge de samme pårørende over tid. Den anbefaler også et bredere innbyggerperspektiv, der helse- og omsorgstjenestene ses sammen med blant annet skole, arbeidsliv, NAV og familie- og nærmiljø. Fremtidige undersøkelser kan med fordel også koble pårørendes erfaringer med pasienters brukeropplevelser og informasjon fra tjenestene og ansatte.

Indikatorer på pårørendefeltet

Opinion foreslår fem indikatorområder: tillit til helse- og omsorgstjenestene, tilgang til og nytte av informasjon, pårørendes helse og opplevde belastning, tilknytning til arbeid eller utdanning, og pårørendes erfaringer med tjenestene. Det siste området omfatter blant annet mulighet til å orientere seg, medvirke og få en kontaktperson, samt erfaringer med samordning, pårørendesamtaler, avlastning og pårørendeavtale. Samlet skal indikatorene belyse både pårørendes situasjon generelt og erfaringene til dem som er pårørende til noen med tjenester.

For å kunne tolke endringer bør målene være tydelige og gyldige, og spørsmål, svaralternativer, målgrupper og utvalgsgrunnlag holdes stabile fra måling til måling. Pårørende er ikke registrert som en egen gruppe i administrative registre, og mange har ikke kontakt med tjenestene. Derfor er representative utvalgsundersøkelser viktige for å gjøre hele pårørendebefolkningen synlig. For pårørende til tjenestemottakere kan undersøkelser suppleres med felles kjernespørsmål i tjenestenes brukerundersøkelser. Målefrekvensen bør tilpasses hvor raskt man forventer endring og hvor lang tid tiltak trenger for å virke. For mange indikatorer kan måling annethvert år være tilstrekkelig.


Opinion

Rapporten er utarbeidet av Opinion på oppdrag fra Helsedirektoratet

Siste faglige endring: 20. november 2026

Til toppen