Ved hjelp av modellutviklingstilskuddet har det blitt utviklet fire hovedkategorier av modeller for bruk av klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten. Modellene er til dels svært ulike, og noen hovedforskjeller består i hvilke deler av helse- og omsorgstjenesten modellene har vært innrettet mot, og om de primært er innrettet mot systemarbeid eller individrettet arbeid.
Et sentralt spørsmål i evalueringen er hvorvidt de ulike modellene bidrar til hensiktsmessig bruk av klinisk ernæringsfysiolog som ressurs, slik at effektene og nytteverdien er størst mulig for den endelige målgruppen. Evalueringen viser at alle prosjektene har bidratt til økt systematisering av ernæringsarbeidet, og økt ernæringsfaglig kompetanse. Alle prosjektene har også vektlagt tverrfaglig samarbeid, og de ulike modellene oppleves alle å bidra til bedre tjenester for den endelige målgruppen.
Det er samtidig Deloittes vurdering at det er noen viktige forskjeller mellom modellene, når det gjelder potensialet for effekter og nytteverdi for den endelige målgruppen. I kommuner der man fra før ikke har tilgang til klinisk ernæringsfysiolog, mener Deloitte at prosjekter med bredt nedslagsfelt med tanke på hvilke tjenester og tjenesteenheter som involveres, og stor grad av systemrettet arbeid, har størst potensiale. Gjennom systemrettet arbeid og kompetanseheving av øvrig helsepersonell, samt andre som er involvert i arbeidet med mat og ernæring, vil man kunne nå ut til mange brukere/pasienter som er omfattet av tilskuddsordningens målgruppe, uten å være direkte avhengig av klinisk ernæringsfysiolog sin kapasitet til å ta imot pasienter. Imidlertid er det en rekke forutsetninger som må være på plass for at denne tilnærmingen skal «virke». Det er ikke tilstrekkelig å utarbeide planer, strategier og systemer og rutiner, samt holde kurs eller utarbeide e-læringer. Kompetansehevingen hos personalet ute i tjenestene må være reell, og dette krever tett oppfølging og at klinisk ernæringsfysiolog er tilgengelig for veiledning ved behov. Da økes mulighetene for en reell endring og at systemer og rutiner blir implementert i tjenestene, slik at dette i neste omgang kan bidra til at eldre brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene får en mat- og ernæringsoppfølging som er i tråd med egne ønsker og behov og nasjonale faglige retningslinjer. Det vil imidlertid være nødvendig å nå flere delmål før man kan oppnå konkrete effekter på brukernivå, noe som betyr at det kan ta noe tid før man ser tydelige effekter av arbeidet.
Endringsarbeid og kompetanseheving krever innsats over tid, og det forutsetter både forståelse og interesse for arbeidet, samt god lederforankring. I tillegg har modellutviklingen vist at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig å «rendyrke» en systemrettet modell, og at det tidvis kan være behov for at klinisk ernæringsfysiolog involveres også i direkte pasientbehandling når man står overfor kompliserte enkeltsaker. Det synes derfor viktig at det også åpnes for noe pasientrettet arbeid, samtidig som dette med fordel kan gjennomføres på en måte som bidrar til kompetanseheving hos annet helsepersonell.
Forutsatt at disse forutsetningene er på plass, er det Deloittes vurdering at en modell som har en tilnærming der det primært legges vekt på å styrke det systematiske ernæringsarbeidet og øke kompetansen innenfor ulike tjenester som inngår i helse- og omsorgstjenesten, er hensiktsmessig. Dette særlig med tanke på tilskuddsordningens målsetninger om å styrke det systematiske ernæringsarbeidet og den ernæringsfaglige kompetansen i helse- og omsorgstjenesten. Alle modellene som er utviklet kan sies å ha bidratt til å nå disse målsetningene, men i ulikt omfang.
En modell der klinisk ernæringsfysiolog i stor grad arbeider direkte pasientrettet, vil kunne bidra direkte til ønskede effekter for den endelige målgruppen. Samtidig er det slik Deloitte vurderer det en risiko ved modellen at antall pasienter/brukere som kan få oppfølging er direkte avhengig av klinisk ernæringsfysiolog sin kapasitet, noe som kan virke begrensende på hvor mange i målgruppen som vil kunne ha nytte av tilbudet. En tilnærming der klinisk ernæringsfysiolog primært bidrar med direkte pasientrettet arbeid, vil likevel kunne ha stor verdi som et supplement til en mer systemrettet tilnærming.
I forvaltningen av tilskuddsordningen har det vært lagt vekt på å bidra til at det blir utviklet ulike modeller. Dette mener Deloitte er hensiktsmessig, da de ulike modellene bidrar til å belyse både styrker og svakheter ved ulike tilnærminger til bruk av klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten. I tillegg er variasjonen i modellene hensiktsmessig med tanke på overførbarhet til andre kommuner. Kommune-Norge består av svært ulike kommuner, som vil kunne ha nytte av erfaringer fra ulike modeller, avhengig av blant annet størrelse, organisering og hvor langt kommunen har kommet når det gjelder systematisk ernæringsarbeid. Vi merker oss også at flere av kommunene som har vært del av modellutviklingen har fortsatt arbeidet som en del av den ordinære driften etter prosjektperioden. Deloitte mener samtidig at det er viktig at Helsedirektoratet, i forvaltningen av tilskuddsordningen, til enhver tid forholder seg til de spesifikke avgrensinger som fremgår av tilskuddsordningens regelverk, slik at forvaltningen fremstår som forutsigbar for søkerne.