Denne modellen er mer lik legenes spesialistutdanning. I denne modellen utdannes sykepleier til spesialister mens de arbeider i tjenestene. Utdanningen må basere seg på oppnåelse av kompetanse gjennom ulike læringsaktiviteter. Den teoretiske delen av utdanningen kan sykepleierne få gjennom f.eks. nasjonale kurs, emner/moduler fra universitet og høyskole eller andre kompetansehevende teoretisk kurs. Dagens videreutdanninger, både de på 60, 90 og 120 studiepoeng, kan utgjøre hele eller deler av den teoretiske delen i utdanningen avhengig av omfanget på den teoretiske delen og hvordan den vektes opp mot den kliniske delen av utdanningen.
Det faglige innholdet i spesialistutdanningen bør bygge på de nasjonale faglige retningslinjene som er utviklet i RETHOS 3 samarbeidet. Her kan f.eks. læringsutbyttebeskrivelsene (LUB) være førende, tilsvarende legenes læringsmål. Utdanningsplaner med LUB/læringsmål og læringsaktiviteter må konkretiseres for hver spesialitet og utarbeides i samarbeid med aktørene.
Så langt det passer bør den teoretiske utdanningen gjennomføres i samarbeid med utdanningssektoren. Den teoretiske delen av utdanningen kan være modulbasert og gjennomføres over tid mens man er i en ordinær stilling som sykepleier i sykehus eller kommune.
Vurdering av modell 3
I denne modellen kan helsetjenesten selv dimensjonere utdanningskapasiteten for sykepleierspesialister. Kandidatene starter sin spesialisering etter avtale med arbeidsgiver. Hver kandidat får tildelt en veileder og en individuell utdanningsplan som viser læringsmål og læringsaktiviteter. I tillegg beskriver utdanningsplanen hvilke læringsarenaer læringsmålene kan oppnås på. Ved hver læringsarena vil utdanningskandidaten få supervisjon fra mer erfarne kolleger. Noen av spesialitetene kan ha læringsarenaer både i sykehus og kommune. En rotasjonsordning mellom læringsarenaer på ulike nivå i tjenestene, vil gi kandidatene variert erfaring og totalt sett en større bredde på utdanningen. Dette kan gjøre det lettere å bruke helsepersonellet på tvers av nivåene, for eksempel jordmor og anestesisykepleiere.
En annen fordel ved denne modellen er at utdanningen raskere kan fange opp endrede behov i helse- og omsorgstjenestene. Den kan også føre til større engasjement for å bidra til utdanning når selve utdanningen skjer i tjenestene med kolleger man jobber tett sammen med.
En utfordring er at modellen vil være ressursmessig krevende og vil trenge at man tenker "nytt" om utdanningssektorens rolle i spesialistutdanning av sykepleiere og hvordan teoretisk kompetanse erverves. For utdanningssektoren kan det være krevende at flere vil måtte trenge mer tid for å oppnå en grad som gir uttelling i utdanningssystemet. Dersom det er ønskelig at man skal kunne bruke utdanningssektoren også i denne modellen, kan det være nødvendig å åpne opp for nye standarder for hva som er normert tid på utdanningen og utforske alternativer til hvordan de aktuelle utdanningene kan finansieres i utdanningssektoren.
En utfordring med en modell som ikke setter kravet om oppnådd mastergrad som grunnlag for spesialistgodkjenning, kan føre til at færre sykepleiere vil ha grunnleggende forskningskompetanse. Forskningskompetanse i klinikkene kan bidra omstilling og modernisering av tjenestene og utvikling av faget. Det bør derfor legges til rette for at sykepleiere som ønsker å ta en mastergrad, skal ha mulighet for dette som en del av spesialistutdanningen. Hvorvidt fullført mastergrad skal være det utslagsgivende for endelig spesialistgodkjenning, må diskuteres nøyere dersom man velger denne modellen. Det bør også diskuteres om sykepleiere som har valgt å ta en mastergrad før en eventuell spesialistutdanning, kan få godskrevet hele/eller deler av den teoretiske kompetansen og således ha mer fokus på å ytterligere utvikle kliniske ferdigheter.
For kommunesektoren kan det tenkes at denne modellen vil være mer ressurskrevende en modell 1 og 2. Sider ved organiseringen av spesialistutdanningen kan være vanskelig å gjennomføre. Dersom spesialistutdanning innebærer bytte av tjenestested/læringsarena for å oppnå læringsmål eller bestemte krav, som for eksempel om å jobbe i bestemte team og med visse faggrupper eller krav til veileder med bestemt fagkompetanse, vil det være utfordrende for en del kommuner å tilrettelegge for spesialistutdanning av sine sykepleiere.
Denne modellen bør trekke erfaringer fra de strukturer som er laget for legenes spesialistutdanning slik at eventuelle synergieffekter indentifiseres raskt.