Vi lever lengre enn før, og mellom 2017 og 2040 er det estimert at andel eldre over 67 år i Norge vil øke fra om lag 790 000 til 1,28 millioner (11). Økende levealder og bedre helse innebærer at stadig færre av de yngste eldre (67-79 år) har behov for helse- og omsorgstjenester (15). Risikoen for sykdom og funksjonstap øker imidlertid med alderen. Ettersom antallet eldre i befolkningen øker vil det bli flere eldre innbyggere som vil trenge kommunale helse- og omsorgstjenester. Samtidig viser prognoser andel av befolkningen i yrkesfør alder (20-66 år) vil avta. Aldersbæreevnen reduseres; i 2040 blir det 2,86 yrkesaktive per person over 67 år. I dag er tallet 4,24 (11).
Totalt er det 20-25 % eldre over 67 år som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester (16). Det er imidlertid store forskjeller mellom de yngste og de eldste eldre. I aldersgruppen 67-79 år var det 12,6 % av befolkningen som brukte helse- og omsorgstjenester i 2017. I aldersgruppen 80-89 år er halvparten brukere av slike tjenester, mens det blant de i aldergruppen 90 år og eldre er nær 90 % som mottar en eller flere slike tjenester (15).
Det er mange faktorer som kan ha betydning for matinntaket og ernæringsstatusen hos eldre. Sosiale og psykiske forhold som ensomhet, depresjon og angst har stor betydning. Med økende alder følger en rekke både kroppslige og fysiologiske endringer som i seg selv har innvirkning på ernæringsbehov og inntak av mat og drikke, herunder endringer i fordøyelsessystemet, endring i vitale organer, sansetap, i kroppssammensetning, dårlig munn- og tannhelse, språklige utfordringer, nedsatt førlighet i armer eller fingre, smerter, kvalme, tygge- og svelgeutfordringer.
Eldre har høyere forekomst av kroniske sykdommer, som muskel- og skjelettsykdommer, sykdommer i sanseorganer, hjerte- og karsykdom, diabetes type 2, kreft og demens (17). Det er ofte snakk om flere sykdomstilstander samtidig. I sykehus har innlagte pasienter over 75 år i gjennomsnitt tre diagnoser og 25 % av disse har mer enn seks diagnoser (18). Både sykdommene selv, behandlingen eller bivirkning av behandling har betydning for kosthold og ernæring. Også legemidler kan påvirke matlyst og ernæringsstatus. Sammen med naturlige endringer som skjer i alderdommen påvirker dette ernæringsbehov og matinntaket, og det øker risiko for feil- og underernæring og ytterligere sykdom. Maten er en viktig del av den medisinske behandlingen og noen ganger er maten det eneste som skal til for å bedre helsetilstanden (19). Riktig og tilpasset ernæring bidrar til å opprettholde funksjon, allmenntilstand og forebygge progresjon av eller komplikasjon av sykdom.
Overvekt og vekttap
Andel voksne med overvekt og fedme har økt de siste 40-50 årene. Dette gjelder også eldre i alderen 65-79 år (17). Til tross for at det er sett en lavere dødelighet hos eldre med en høyere kroppsmasseindeks, har fedme (KMI ≥30 kg/m2) fortsatt en negativ innvirkning på sykelighet og dødelighet hos eldre. Hos eldre med fedme som samtidig har kroniske sykdommer og redusert fysisk funksjon, vil det være fordeler ved å redusere vekten. For eldre som mottar helse- og omsorgstjenester er imidlertid feil- og underernæring en større utfordring (1). Det er viktig å merke seg at raskt vekttap kan forekomme både hos personer av lav og høy utgangsvekt. Forebygging av feil- og underernæring bør derfor gjelde alle eldre (20).
Feil- og underernæring
Ved økende alder reduseres behovet for energi på grunn av lavere aktivitetsnivå og redusert muskelmasse. Selv om energibehovet er lavere vil behovet for næringsstoffer være det samme, og i noen tilfeller økt, noe som gir økt risiko for feil- og underernæring (1). Underernæring kan være relatert til alderdom i seg selv, men forekommer ofte som følge av sykdom.
Underernæring har helsemessige konsekvenser som fører til redusert fysisk og kognitiv funksjon, nedsatt effekt og toleranse av behandling, økt sykelighet og økt dødelighet. Kjente følger er gjentatte sykehusinnleggelser, flere legebesøk, økt behov for helse- og omsorgstjenester i eget hjem, korttidsopphold og tidligere behov for sykehjemsplass (20). Dette medfører høye kostnader for den enkelte, for familien og for samfunnet (5, 6, 20).
Forekomsten av underernæring varierer, fra 20-71 % blant sykehjemspasienter, mens 20-78 % befinner seg i risiko for å utvikle underernæring. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten fra 16-40 %, mens 20-59 % er i risiko (4). Underernæring får ofte utvikle seg fordi risiko aldri blir avdekket. I 2018 fikk rundt halvparten av sykehjemsbeboere på 67 år eller eldre kartlagt sin ernæringsstatus, mens kun 16 % av de hjemmeboende ble kartlagt (21, 22). Retningslinjene pålegger primærhelsetjenesten å gjennomføre vurdering av risiko for undernæring ved innleggelse eller vedtak, og deretter månedlig dersom faglig begrunnet opplegg ikke tilsier noe annet (20).
Munn- og tannhelse
God tannhelse og munnhygiene er vesentlig for generell helse, matinntak, kommunikasjon, verdighet og integritet. En økende andel eldre som mottar helse- og omsorgstjenester har egne tenner og derfor et stort behov for forebyggende tiltak og oppfølging og behandling av tannpleier eller tannlege. Mange har behov for hjelp til daglig munnstell. De har økt risiko for mangelfull tann- og munnhygiene og følgelig infeksjoner på grunn av fysisk eller psykisk sykdom, kognitiv svikt, nedsatt førlighet i hender og fingre eller munntørrhet (23).
I 2018 hadde i gjennomsnitt 47 % av beboerne i sykehjem blitt vurdert av tannhelsepersonell de siste 12 måneder (24). 40-50 % av eldre i sykehjem har uakseptabel munn- og tannhelse (25, 26). En dårlig ivaretatt munn- og tannhelse kan gi infeksjoner som kan føre til at man mister tenner og tyggefunksjon, og det kan gi smerter og dårlig lukt og bidra til underernæring og atferdsendring (23, 27). Ifølge tannhelsetjenesteloven skal den offentlige tannhelsetjenesten gi et regelmessig og oppsøkende tilbud til eldre, langtidssyke og uføre som mottar helse- og omsorgstjenester i hjem og sykehjem. Personer som bor på sykehjem eller mottar helsetjenester i hjemmet i mer enn tre måneder, får gratis behandling av den offentlige tannhelsetjenesten. God samhandling med en tydelig ansvars- og oppgavefordeling mellom helse- og omsorgstjenestene er nødvendig for å gi eldre med rettigheter i tannhelsetjenesteloven et fullverdig tilbud. Eldre i helse- og omsorgstjenesten som har redusert evne til egenomsorg trenger hjelp fra helsepersonell til daglig munnstell samt tilsyn av tannpleier eller tannlege.
En fremtidsrettet eldre- og matomsorg
Granavoldenerklæringen legger til grunn at man skal forebygge der man kan og behandle der man må. Fremtidens helse- og omsorgstjeneste er avhengig av at flere eldre bor og klarer seg selv hjemme lenger, både økonomisk og når det gjelder aldersbæreevnen i befolkningen. Å oppdage og følge opp ernæringsproblemer i hjemmetjenesten er enklere og billigere enn å ta tak i dem på et senere tidspunkt, fordi det kan bidra til å forebygge underernæring eller sykdom som følge av underernæring, forebygge ytterligere funksjonsfall og eventuell innleggelse i sykehjem eller sykehus.
For samfunnet handler god matomsorg og ernæringspraksis om verdighet og respekt, og ikke minst om kostnader. Helsedirektoratet har anslått at årlige besparelser knyttet til målrettet forebygging og behandling av underernæring bare i spesialisthelsetjenesten vil være rundt 800 millioner per år (5). En målrettet identifisering og behandling i primærhelsetjenesten vil sannsynligvis gi enda større helse- og økonomiske gevinster (5). I Danmark estimeres det at en forebyggende, målrettet og permanent innsats mot underernæring vil innebærer besparelser på 1,5 milliarder danske kroner årlig (6). Tidlig innsats, tiltak og løsninger som reduserer behovet for helse- og omsorgstjenester i framtiden er nødvendig for å sikre en helse- og omsorgstjeneste som imøtekommer morgendagens behov uten å forrige kvaliteten på tilbudet.