Delrapport Kartlegging viser at det er relativt små forskjeller på årslønnen til personell uten helse- og sosialfaglig utdanning og helsefagarbeidere. Den gjennomsnittlige lønnen i 2020 til en helsefagarbeider er om lag 5 prosent høyere enn for de uten helse- og sosialfagligutdanning, og tilsvarer rundt 2.500 kroner brutto per måned. Lønn vil derfor i liten grad være et incentiv for å søke kvalifisering for sysselsatte uten helse- og sosialfaglig utdanning.
Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning utgjør en andel på 29,4 prosent av sysselsatte i helse- og omsorgstjenesten. Dette gir utfordringer både for faglig forsvarlig helsehjelp og pasientsikkerhet, og kvalitet i tjenesten. I tillegg innebærer høyt sykefravær og turnover at personell uten helse- og sosialfaglig utdanning ofte gjør de samme oppgavene og trer inn i vakter som i utgangspunktet tilhører utdannet personell. Dette kan være en medvirkende årsak til at ansatte velger å ikke ta en lengre fagutdanning, som i tillegg er kostnadsdrivende. Kompetansehevende innsats gir ikke nødvendigvis resultater verken i lønnsøkning eller endringer i oppgaver, men medfører derimot mer ansvar.
De fleste kommuner stiller krav om relevant utdanning ved faste ansettelser. Rettigheter i for eksempel arbeidsmiljøloven §14-9 regulerer krav om fast ansettelse etter en viss tid i vikariater. En yrkeskarriere i helsevesenet for personell uten helse- og sosialfaglig utdanning starter ofte som et vikariat. Helse- og omsorgssektoren har behov for vikarer, blant annet fordi sektoren har høyt sykefravær og stor turnover. Spesielt i de senere år har det blitt en generell stor mangel på fagutdannet helsepersonell, både i små kommuner ute i distrikt og i større bykommuner.
Sektorens planleggingskrav er nedfelt i flere lover og forventninger til planlegging gjenfinnes i flere stortingsmeldinger, handlingsplaner m.m. Det er også et mangfold av veiledere som er utviklet for den generelle planoppgaven i kommunen som kan tas i bruk.
For personer som ønsker å ta relevant utdanning for å arbeide i helse- og omsorgssektoren finnes det flere ulike økonomiske incentiver uavhengig av sektoren for å gjennomføre dette, som for eksempel NAV, Statens lånekasse mv. I tillegg kan arbeidsgiver søke om ulike tilskudd relatert til kompetanseheving, lønn eller undervisningsmateriell. Dette adresseres ikke videre i denne rapporten.