Kapittel 5.2Nærmere om ulike tjenestetyper

Polikliniske kontakter

Tabell 4 viser antall og andel pasienter som hadde minst en poliklinisk kontakt i løpet av året etter utskrivning, fordelt etter utskrivningsdiagnose. Tabellen viser også gjennomsnitt og median antall polikliniske kontakter per pasient.

Som nevnt over hadde 87 prosent av pasientene poliklinisk kontakt i løpet av året etter utskrivning. Blant de fem utvalgte diagnosegruppene var poliklinisk kontakt mest utbredt blant pasienter med schizofreni og pasienter med ruslidelser (begge 90 prosent) og minst utbredt blant pasienter med bipolar lidelse og pasienter med alvorlig depresjon (begge 85 prosent). I gjennomsnitt hadde pasienter med schizofreni langt flere kontakter i løpet av året (45) enn pasienter med ruslidelser (34), og mer enn dobbelt så mange kontakter som pasienter med alvorlig depresjon (22).

Polikliniske kontakter inkluderer her alle typer direkte og indirekte kontakt med pasient og kan variere i innhold (f.eks. behandling eller utredning), format (f.eks. via video eller fysisk oppmøte) og sted (f.eks. på institusjonen eller hjemme hos pasienten). I denne rapporten vil vi se nærmere på ambulante kontakter[8] og samarbeidsmøter om pasient mellom spesialisthelsetjenesten og annen kommunal/ekstern tjeneste[9]. Tabell 5 viser forekomst og omfang av ambulante kontakter og samarbeidsmøter blant pasientene i utvalget.

Ambulante kontakter utgjør 13 prosent av alle polikliniske kontakter som var registrert for pasientene i utvalget.  Til sammen hadde 28 prosent av pasientene registrert minst en ambulant kontakt i løpet av året etter utskrivning, men det var store forskjeller mellom diagnosegruppene. Blant de fem utvalgte diagnosegruppene var ambulant kontakt mest utbredt i gruppen med schizofreni (57 prosent) og minst utbredt i gruppen med alvorlig depresjon (17 prosent). Pasienter med schizofreni hadde i gjennomsnitt 18 ambulante kontakter i løpet av året, mens pasienter med alvorlig depresjon hadde 5 ambulante kontakter.

Samarbeidsmøter utgjør 12 prosent av alle polikliniske kontakter som var registrert for pasientene i utvalget.  Over halvparten av pasientene (51 prosent) hadde registrert minst ett samarbeidsmøte i løpet av året etter utskrivning, men også her var det stor variasjon. Blant de fem utvalgte diagnosegruppene var samarbeidsmøte mest utbredt i gruppen med schizofreni (71 prosent) og minst utbredt i gruppen med alvorlig depresjon (34 prosent). Pasienter med schizofreni hadde i gjennomsnitt 10 samarbeidsmøter i løpet av året, mens pasienter med alvorlig depresjon hadde 3 samarbeidsmøter.  

Døgnbehandling

Tabell 6 viser antall og andel pasienter som hadde minst en ny innleggelse i psykisk helsevern i løpet av året etter utskrivning, fordelt etter utskrivningsdiagnose. Tabellen viser også gjennomsnitt og median antall oppholdsdøgn per pasient[10].

Halvparten av pasientene i utvalget hadde minst en ny innleggelse i løpet av året, og andelen var høyest blant pasienter med schizofreni (62 prosent). Den samlede varigheten på døgnbehandlingen varierte også mellom de fem utvalgte diagnosegruppene. Pasienter med schizofreni hadde i gjennomsnitt flest oppholdsdøgn i løpet av året (59), mens pasienter med personlighetsforstyrrelser hadde færrest oppholdsdøgn (34).

I figur 4 er pasientene fordelt etter antall nye innleggelser i løpet av året. De fleste pasientene (55 prosent) hadde 2 eller flere innleggelser.  Dette gjaldt i alle diagnosegruppene med unntak av alvorlig depresjon, hvor flertallet av pasientene hadde kun 1 ny innleggelse (54 prosent). Andelen pasienter med mer enn 3 innleggelser var høyest blant pasienter med personlighetsforstyrrelser (34 prosent).

Av alle nye innleggelser i løpet av året var 67 prosent registrert som øyeblikkelig hjelp, mens 33 prosent var planlagte innleggelser.  Andelen øyeblikkelig hjelp-innleggelser varierte med utskrivningsdiagnose, se figur 5. Blant de utvalgte diagnosegruppene var andelen lavest blant pasienter med alvorlig depresjon (49 prosent) og høyest blant pasienter med ruslidelser (84 prosent).

Fastlege

Nesten alle pasientene i utvalget hadde kontakt med fastlege i løpet av året (97 prosent). Dette inkluderer alle typer kontakt; ordinære konsultasjoner, enkle kontakter med/uten pasient tilstede, sykebesøk, administrative kontakter og samarbeid/dialog med eksterne. I denne rapporten vil vi ha særlig fokus på konsultasjoner[11], som utgjorde 36 prosent av alle kontaktene med fastlege.

Tabell 7 viser forekomst av både kontakt og konsultasjon hos fastlege fordelt etter utskrivningsdiagnose, samt gjennomsnitt og median antall konsultasjoner per pasient. Totalt hadde 89 prosent av pasientene i utvalget minst en konsultasjon hos fastlege i løpet av året etter utskrivning, og i gjennomsnitt 10 konsultasjoner hver. Blant de fem utvalgte diagnosegruppene var konsultasjon med fastlege mest utbredt blant pasienter med personlighetsforstyrrelser (93 prosent) og minst utbredt blant pasienter med schizofreni (78 prosent). Pasienter med schizofreni hadde i gjennomsnitt færrest konsultasjoner i løpet av året (7), mens pasienter med personlighetsforstyrrelser hadde flest (14). 

Legevakt

Tabell 8 viser antall og andel pasienter som hadde kontakt med legevakt i løpet av året etter utskrivning, fordelt etter utskrivningsdiagnose. Tabellen viser også gjennomsnitt og median antall kontakter per pasient.

Totalt hadde 69 prosent av pasientene i utvalget kontakt med legevakt i løpet av året etter utskrivning, og i gjennomsnitt 6 kontakter hver. Kontakt med legevakt var særlig utbredt blant pasienter med ruslidelser (85 prosent) og pasienter med personlighetsforstyrrelser (80 prosent). Pasienter med personlighetsforstyrrelser hadde i gjennomsnitt flest kontakter i løpet av året (12) og pasienter med alvorlig depresjon hadde færrest kontakter (3).

Kommunale tjenester

60 prosent av pasientene i utvalget mottok vedtaksbaserte kommunale helse- omsorgstjenester i løpet av året etter utskrivning fra døgnbehandling psykisk helsevern. Tabell 9 viser antall og andel pasienter som mottok kommunale tjenester fordelt etter utskrivningsdiagnose.

Datagrunnlaget fra KPR inkluderer et bredt spekter av både hjemmebaserte tjenester og tjenester på institusjon. Figur 6 viser omfanget av ulike tjenestetyper i pasientutvalget. Det var størst omfang av helsetjenester i hjemmet (54 prosent), praktisk bistand (19 prosent), kommunal bolig (11 prosent), støttekontakt (9 prosent) og korttidsopphold i institusjon (5 prosent).  Andre typer kommunale tjenester forkom blant under 5 prosent av pasientene i utvalget.

Figur 7 illustrerer hvordan bruk av kommunale tjenester varierte mellom de fem utvalgte diagnosegruppene, for de tre tjenestetypene med størst omfang. Pasienter med schizofreni hadde høyest forekomst av både helsetjenester i hjemmet (72 prosent), praktisk bistand (37 prosent) og kommunal bolig (28 prosent). Pasienter med bipolar lidelse og pasienter med alvorlig depresjon hadde lavest forekomst av alle typer tjenester.

ACT/FACT team

Totalt 1486 pasienter (10 prosent) mottok tjenester fra ACT/FACT team i løpet av året etter utskrivning fra døgnbehandling i psykisk helsevern. Tabell 10 viser antall og andel pasienter fordelt etter utskrivningsdiagnose. ACT/FACT team var mest utbredt blant pasienter med schizofreni (28 prosent).

Pasienter med schizofreni utgjør en stor andel av pasientene som mottok tjenester fra ACT/FACT team (n = 929, 63 prosent), som er iht. målgruppen for denne tjenestemodellen. Samtidig er det registrert langt flere pasienter med oppfølging fra ACT/FACT team i NPR data fra 2020 (>3200 pasienter) og 2021 (>4100 pasienter) enn de som inngår i vårt utvalg. Det er behov for flere analyser av pasienter i ACT/FACT team for å gi en komplett beskrivelse av omfang og variasjon i dette tjenestetilbudet.