Felles for flere av de første hjemmesykehusene for barn i Norden og i England er at de etableres av engasjerte fagpersoner, som har kjempet for gjennomslag hos sin ledelse, men i økonomiske kriser nedprioriteres og ble nedlagt eller redusert. Forsøk på nedleggelse og reduksjon synes å mangle vurdering av effektivitet, kvalitet, forsvarlighet og barns beste. Hjemmesykehusene ser ut til å ha blitt ansett som et tillegg til den ordinære tradisjonelle driften og som en utgift man kunne spare ved å fjerne tilbudet. Det er et interessant fellestrekk, all den tid alle studier viser at hjemmebehandling som regel er billigere og aldri dyrere enn tradisjonell sykehusdrift (10-11,28). Det faglige engasjementet som førte til etablering av hjemmesykehusene, ser ut til å ha manglet en faglig og verdimessig forankring hos beslutningstakerne, som er en forutsetning for prioritering i trange tider. I denne sammenheng har vi passert et tydelig veiskille i Norge, da ledende helsemyndigheter peker på hjemmesykehus for barn som et villet og pålagt utviklingsområde i norsk helsevesen (1-3,5). Også i Stockholm er holdningen endret; ved nye Karolinska Sjukhuset har SABH fått i oppdrag å utvide driften, basert på sykehusets økonomi og reduserte sengekapasitet (12).
Det er grunn til å tro at et tilbud om hjemmebehandling som utgår fra en sengepost, ev. kun en del av barne- og ungdomsavdelingen, og kun gjelder et utvalg av pasientene, er mer sårbart enn samling av tilbud til alle pasienter i en egen enhet, en enhet hele avdelingen/klinikken har eierskap til og nytte av. Siden det kun er OUS og delvis Ahus som til nå har et så bredt tilbud, blir det foreløpig en kvalifisert antagelse, men det har vært grunnlag for styrket posisjon og utvidet drift ved disse sykehusene. Når det gjelder hjemmesykehusenes rolle som samarbeidspartner for barnepalliative team og ved hjemmedød, er bredest mulig basis en fordel og kanskje en forutsetning for å gi alle barn og familier et likeverdig tilbud.