Helsedirektoratet er ikke bedt om å vurdere og utrede økonomiske og administrative konsekvenser i dette oppdraget. Våre vurderinger av nødvendig tannhelsehjelp tar utgangspunkt i dagens rettstilstand og organisering, men gjelder i utgangspunktet uavhengig av hvordan den offentlige tannhelsetjenesten organiseres og finansieres.
Vi vil likevel peke på noen forhold som er sentrale å vurdere dersom det skal gis nye og utvidede rettigheter i tannhelsetjenesteloven.
Helsedirektoratet mener at det er nødvendig med en nærmere utredning av organisatoriske, økonomiske og administrative konsekvenser basert på prioriteringer, før en eventuell utvidelse av rettigheter. Helsedirektoratet vurderer også at det er nødvendig med et godt kunnskapsgrunnlag om befolkningens tannhelse og behov for tannhelsehjelp, for å kunne komme frem til helseøkonomisk og samfunnsøkonomisk effektive løsninger for nye eller utvidede rettigheter i den offentlige tannhelsetjenesten. Vi viser i denne sammenhengen til både vårt ordinære høringssvar til NOU 2024:18 og våre forslag til hva som bør prioriteres først, gitt på forespørsel fra HOD desember 2025.
Helsedirektoratet har videre utredet personellkonsekvenser av tiltaket om å gi nye eller utvidete rettigheter i tannhelsetjenesteloven, i tråd med tildelingsbrev for 2025 hvor HOD ber om at "Personellkonsekvenser skal utredes som del av beslutningsgrunnlaget for tiltak innenfor HOD sitt sektoransvar."
Den offentlige tannhelsetjenesten er i dag ikke rigget med personell og kompetanse for å ta imot mange flere pasienter med nye eller utvidede rettigheter i tannhelsetjenesteloven, jf. vedlegg 2.
Det er i hovedsak tilstrekkelig tannhelsepersonell nasjonalt til å gi nødvendig tannhelsehjelp og nødvendig tannregulering, men tannhelsepersonellet er ulikt fordelt mellom offentlig og privat tannhelsetjeneste, grunnet dagens organisering og finansiering av tannhelsetjenester i Norge.
Fylkeskommunene opplyser på sine nettsider om at det er ventetid og ventelister for tilgang til nødvendig tannhelsehjelp, særlig for 21–28 åringer. Noen fylkeskommuner har inngått avtaler med private tannleger.
Deltakerne i innspillsmøtet tok også opp forholdene nevnt over og påpekte i tillegg at nye eller utvidede rettigheter i offentlig tannhelsetjeneste uten kompenserende tiltak, vil medføre:
- økt press på den offentlige tannhelsetjenesten uten tilstrekkelig personell
- lengre ventetider, lavere tilgjengelighet
- risiko for redusert kvalitet og forsvarlighet
- forskyvning fra forebyggende tiltak til akuttbehandling
- økt konkurranse mellom fylkeskommunene om personell
- vanskeligheter med lokaler, utstyr og organisering ved rask innføring av nytt ansvar
- svekket utdanningskapasitet, herunder ekstern praksis for tannleger og tannpleiere
- forsterket mangel på personell i offentlig tannhelsetjeneste
Helsedirektoratet mener at forholdene som er beskrevet ovenfor vil gjelde i enda større grad ved overføring av ansvaret for tannregulering (kjeveortopedi) til den offentlige tannhelsetjenesten, fordi det er så få spesialister i kjeveortopedi i offentlig tannhelsetjeneste, jf. vedlegg 2.
Helsedirektoratet har ikke oversikt over ventetider for tannregulering i privat eller offentlig sektor, men det antas at det er tilstrekkelig kapasitet i privat sektor.
I tillegg til utilstrekkelig med personell og kompetanse innenfor kjeveortopedisk behandling, tyder også kapasitetsutfordringene i den offentlige tannhelsetjenesten, på at allmenntannleger ansatt i offentlig tannhelsetjeneste ikke kan utføre tannregulering, jf. kriterier for nødvendig tannregulering som beskrevet i vedlegg 3.
Det offentlige kan ivareta rett til nødvendig tannregulering for barn og unge i tannhelsetjenesteloven ved å inngå avtaler med kjeveortopeder i privat sektor, som et kompenserende tiltak. Dette ble også påpekt i innspillsmøtet.
Helsedirektoratet vurderer at konsekvensene av tiltaket står i forhold til verdien tiltaket vil ha, da målet med rett til gratis og nødvendig tannregulering for barn og ungdom er å utjevne sosiale forskjeller. Dette har sammenheng med at barn og unge er avhengige av foreldrenes økonomi og livssituasjon og egenandelen ved kjeveortopedisk behandling kan utgjøre en betydelig sum for foresatte.
Vi legger derfor til grunn at den offentlige tannhelsetjenesten i stor grad vil måtte basere seg på å inngå avtaler med privatpraktiserende tannleger både ved innføring av nye og utvidete rettigheter, og ikke bare for nødvendig tannregulering. Dette innebærer økte krav til anskaffelseskompetanse og kunnskap om avtaleinngåelse, herunder hva som kan og bør reguleres i en slik avtale, som for eksempel prisfastsettelse.
Videre kan dagens ordning med fri prisfastsetting by på flere utfordringer, som for eksempel:
- For det offentlige finansielt, ved at budsjettprosessen vil måtte basere seg på stor grad av usikkerhet hvis prisene vil variere mellom klinikkene.
- Det vil by på utfordringer å ha god kostnadskontroll med varierende priser.
- For pasientene ved at en tjeneste ett sted kan koste noe annet enn et annet sted.
Om privatpraktiserende tannleger inngår avtale med fylkene, må det videre sikres gode og effektive oppgjørsløsninger. Her kan en mulighet være å benytte samme tekniske løsning som de tannlegene som har oppgjørsavtale med Helfo benytter i dag, for pasienter som har rettigheter til stønad til tannbehandling etter folketrygdloven.
Dersom det innføres universelle rettigheter til nødvendige tannhelsetjenester gjennom en tannhelsereform, vil innretningen ha stor betydning for de samfunnsmessige kostnadene. Det følgende er en illustrasjon på hvilke kostnader ett tenkelig element i en slik reform kan innebære. Gitt at alle mellom 29–80 år (aldersgruppene der det i dag er færrest som har rettigheter) får rett til gratis statusundersøkelse med forebyggende formål en gang hvert andre år, vil kostnadene ved å undersøke alle beløpe seg til over 3,5 mrd. kr. gitt en gjennomsnittlig kostnad på 1 100 kr. og om lag 3,2 mill. nordmenn i dette aldersintervallet. Dette er kostnader før eventuell videre nødvendig behandling.