Figur 6.8 viser andelen av habiliteringspasientene med utviklingshemming som har mottatt ulike typer kommunale helse- og omsorgstjenester i 2022, etter aldersgrupper og grad av utviklingshemming. Totaltall inkluderer også barna som ikke har en registrert grad av utviklingshemming. Det er ikke skilt på grad av utviklingshemming blant barna i yngste aldersgruppe på grunn av lavt antall.
Av de totalt 6 088 pasientene med utviklingshemming mottok 4 265 én eller flere kommunale tjenester i 2022, noe som tilsvarer 70 prosent. Andelen økte etter alder fra 37 prosent blant barna i alderen 0–5 år til 82 prosent blant 16- og 17-åringene. Det var forskjeller etter grad av utviklingshemming. Nesten alle barna i alderen 13–17 år med moderat eller alvorlig/dyp utviklingshemming mottok kommunale tjenester, sammenlignet med rundt 70 prosent av de med lettere utviklingshemming.
Avlastning var den vanligste tjenesten for barna med utviklingshemming, og ble totalt mottatt av omkring halvparten. 22 prosent av barna i alderen 0–5 år fikk avlastning, 48 prosent av barna i alderen 6–9 år, og litt over halvparten av barna som var 10 år eller eldre. Grad av utviklingshemming hadde sammenheng med mottak av avlastning, som oftere ble gitt for barn med moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemming.
Støttekontakt var en tjeneste som i størst grad ble gitt etter fylte 10 år. 33 prosent av barna i alderen 10–12 år hadde støttekontakt, og andelen var høyest blant 16- og 17-åringene (47 prosent). Tjenesten ble i større grad gitt til barna med moderat eller lett utviklingshemming enn de som hadde alvorlig/dyp utviklingshemming. Blant sistnevnte gruppe i alderen 16–17 år mottok 25 prosent støttekontakt, sammenlignet med litt over halvparten av barna i samme alder med lett eller moderat utviklingshemming.
Tjenesten omsorgsstønad ble gitt for rundt 3 av 10 av barna i alderen 10 år eller eldre. Andelen med omsorgsstønad var lavere blant de yngre barna og varierte betydelig etter grad av utviklingshemming. Omsorgsstønad ble gitt for litt over halvparten av barna med alvorlig/dyp utviklingshemming som var 10 år eller eldre, sammenlignet med under 2 av 10 av barna med lettere utviklingshemming i samme aldersgruppe.
Helsetjenester i hjemmet var totalt sett mest utbredt blant de yngste og eldste barna, hvorav henholdsvis 13 og 11 prosent mottok dette. Andelen var høyest blant barna med alvorlig/dyp utviklingshemming i alderen 16–17 år (25 prosent).
BPA ble i størst grad mottatt av barna med alvorlig/dyp utviklingshemming, der mellom 11 og 14 prosent av barna i ulike aldergrupper fikk denne tjenesten. Praktisk bistand ikke organisert som BPA, ble mottatt av 19 prosent av barna med alvorlig/dyp utviklingshemming i alderen 16–17 år, og var mindre utbredt i øvrige grupper.
Totalt 29 prosent hadde en individuell plan og 43 prosent hadde en koordinator. Andelen med individuell plan økte etter alder, fra 9,5 prosent av barna i alderen 0–5 år til 41 prosent av 16- og 17-åringene. Andelen var også høyest blant barna med alvorlig/dyp utviklingshemming. Blant denne gruppen hadde 62 prosent av barna i alderen 16–17 år individuell plan, mot 26 prosent av de med lettere utviklingshemming. Det var mer utbredt å ha koordinator enn individuell plan. Blant barna som var 13 år eller eldre hadde litt over halvparten en koordinator i 2022. Dersom vi ser på barna med alvorlig/dyp utviklingshemming i denne aldersgruppen gjaldt det nesten 80 prosent.
Figur 6.9 viser andelen med utviklingshemming som mottok tjenester totalt i kommunen, og andelen som mottok utvalgte enkelttjenester, etter helseregion, helsefelleskap og kommunestørrelse.
Til sammen mottok 70 prosent av barna med utviklingshemming en kommunal tjeneste i 2022, og andelen var høyest i Helse Nord (73 prosent) og lavest i Helse Sør-Øst (69 prosent). Det var få signifikante forskjeller mellom helsefellesskapene, selv om figuren viser en del variasjon. Sør-Rogaland hadde den høyeste andelen tjenestemottakere (80 prosent), mens den laveste andelen på 63 prosent var blant barna bosatt i Nordre Trøndelag og Helse Fonna.
For tjenesten avlastning varierte andel mottakere fra 36 prosent av barna i Helse Fonna til 55 prosent i Agder. I Finnmark ble det mottatt omsorgsstønad for 47 prosent av barna. Denne andelen var omtrent 4 ganger så høy som i Nordre Trøndelag, som var området med lavest andel mottakere av omsorgsstønad. Det var 23 prosent som hadde støttekontakt i Østfold, samt Troms og Ofoten, sammenlignet med 37 prosent i Helse Fonna, Agder og Finnmark. Helsefelleskapene Troms og Ofoten, samt Finnmark, skilte seg ut når det gjaldt praktisk bistand med høyest andel mottakere. Litt mer enn en femtedel i disse helsefelleskapene fikk praktisk bistand (ekskl. BPA) i 2022. Til sammenligning gjaldt dette kun 1 prosent av barna i Oslo. Sør-Rogaland skilte seg ut med den høyeste andelen mottakere av helsetjenester i hjemmet (42 prosent), som var over dobbelt så høy som i Vest-Viken der andelen var nest høyest. Til sammenligning mottok 5 prosent eller mindre helsetjenester i hjemmet i Ahus og kommunene, Helse Bergen, Oslo, Østfold, St. Olavs og kommunene, samt Vestfold. Totalt hadde 5 prosent brukerstyrt personlig assistanse (BPA), og St. Olavs og kommunene hadde høyest andel mottakere av dette (11 prosent).
Resultatene viser noe variasjon i bruk av tjenestene etter kommunestørrelse. Det var en økning i andelen mottakere av avlastning etter kommunestørrelse. Mønsteret var stort sett motsatt for øvrige tjenester, med lavest andel i de største kommunene. Unntaket var helsetjenester i hjemmet, der andelen var omtrent like høy i de største som i de minste kommunene.
Figur 6.10 viser timer per uke for ulike tjenester blant barna med utviklingshemming som mottok tjenestene per 31.12.2022.
Gjennomsnittlig timer per uke var høyest for tjenesten BPA. Flest timer i snitt med BPA hadde barna i alderen 6–9 år (49,5 timer), etterfulgt av barna mellom 0–5 år (46,6 timer). Barna med BPA i eldre aldersgrupper mottok i snitt mellom 40 og 45 timer per uke med dette. Mottakerne av praktisk bistand (ekskl. BPA) i alderen 16–17 år fikk i snitt 27,7 timer per uke med dette. Timeantallet i øvrige aldersgrupper var noe lavere.
Det var en økning etter alderen i antall timer man fikk omsorgsstønad for, fra 6,8 timer i snitt for barna i alderen 0–5 år til 12,2 timer for barna i alderen 16–17 år. Gjennomsnittlig antall timer per uke med avlastning varierte fra 16 timer for barna i alderen 6–9 år til 25,5 timer for barna i alderen 16–17 år. Det var ganske små variasjoner i gjennomsnittlig antall timer med støttekontakt per uke mellom aldersgruppene (mellom 3,3 og 3,7 timer).
Gjennomsnittlig timer per uke med helsetjenester i hjemmet var høyest blant de yngste (20 timer), men medianverdien var lav og omkring 1 time på tvers av aldersgruppene.