Kapittel 4 Hvordan bruke resultatene?

30 dagers overlevelse som mål på kvalitet

Indikatorene for 30-dagers overlevelse skal beregnes årlig og inngår i det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet som forvaltes av Helsedirektoratet. Indikatorene skal bidra til å sikre befolkningen likeverdig tilgang til helsetjenester av god kvalitet ved å fremskaffe og offentliggjøre gyldig og pålitelig informasjon om resultater i det norske helsesystemet. Målet er å støtte kvalitetsforbedring og læring i helsetjenesten gjennom å synliggjøre forskjeller, følge utviklingen over tid og stimulere til målrettet forbedringsarbeid ved norske sykehus.

Resultatene skal brukes som et verktøy for både helsemyndigheter, sykehusledelser og fagmiljøer til å identifisere områder hvor kvaliteten kan forbedres, og til å understøtte tiltak som kan bidra til bedre og mer likeverdige helsetjenester.

Resultatene skal ikke tolkes som et endelig mål på kvalitet alene, men ses i sammenheng med annen relevant informasjon, som pasientsammensetning, alvorlighetsgrad, behandlingsforløp og organisering av tjenestene, og resultater fra andre indikatorer. Forskjeller mellom sykehus eller regioner kan skyldes flere faktorer enn bare kvalitet, for eksempel ulik funksjonsfordeling og spesialisering, og lavere overlevelse ved enkelte enheter behøver derfor ikke reflektere dårligere behandlingskvalitet.

I denne rapporten presenteres det resultater for både behandlende enhet og etter pasientens bosted for to av de fire indikatorene. Ved å kombinere resultater etter behandlende enhet og pasientens bosted får man et mer helhetlig bilde av kvaliteten i helsetjenesten:

• Resultater etter behandlende enhet sier mest om kvaliteten ved det enkelte sykehuset.
• Resultater etter bosted sier mest om hvordan befolkningen samlet sett får tilgang til og nytte av spesialisthelsetjenesten.

Utfordringer ved tolkning og sammenligning av resultatene

Ved tolkning av resultatene for behandlende enheter er det viktig å være oppmerksom på mulige feilkilder og begrensninger ved metoden for disse indikatorene. Beregningen av risikojustert overlevelse per sykehus eller helseforetak er basert på en modell som i hovedsak justerer for alder, kjønn, komorbiditet, pasientens tidligere innleggelser og hastegrad. Modellen fanger likevel ikke fullt ut opp forskjeller i pasientsammensetning eller viktige organisatoriske tiltak som funksjonsfordeling mellom sykehus innen et helseforetak eller innen en helseregion.

I praksis betyr funksjonsfordeling at enkelte sykehus behandler pasientgrupper med særlig høy eller lav risiko for å dø, uten at dette nødvendigvis reflekteres i de registrerte diagnosene. Slike forskjeller kan gi utslag i resultatene, slik at et sykehus med flere alvorlig syke pasienter kan få tilsynelatende lavere overlevelse, selv om kvaliteten på behandlingen er god. I tillegg kan forskjeller i liggetid og forflytninger av pasientene mellom ulike sykehus påvirke resultatene. Når et pasientforløp fordeles på flere sykehus, vektes utfallet etter hvor stor del av oppholdet som er tilbrakt ved hvert sykehus. Dersom pasienter med høy dødsrisiko har lengre liggetid ved ett sykehus enn ved et annet, kan dette påvirke resultatet slik at dødeligheten fremstår høyere ved det sykehuset som hadde den største andelen av liggetiden.

Resultater for sykehus som har spesielle funksjoner regionalt eller nasjonalt, eller som mottar pasienter med særlig alvorlig sykdom eller primært pasienter med lav alvorlighetsgrad må derfor tolkes med varsomhet. Dette gjelder blant annet sykehus som Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, UNN og St. Olavs Hospital, som har lands- og regionfunksjoner og dermed et annet pasientgrunnlag enn de fleste andre sykehus i landet.

Analysene per helsefellesskap og kommune beregnes kun for enheter med flere enn 30 tilfeller per år. Det er mange små kommuner i Norge og for de fleste av disse kommunene publiseres det ikke resultater, da antallet tilfeller er for lavt til å gi pålitelige estimater. Dette innebærer at resultatene på kommune- og helsefellesskapsnivå må tolkes med forsiktighet.

Helsefellesskapene er først og fremst samordningsorganer mellom kommuner og helseforetak, uten direkte ansvar for tjenesteutøvelsen. Når et helsefellesskap – som for eksempel Sogn og Fjordane – har signifikant lavere overlevelse, men verken de underliggende kommunene eller sykehusene viser signifikant avvik, kan det være utfordrende å peke på konkrete forbedringstiltak. Resultatet peker snarere på et mulig mønster som bør undersøkes nærmere.

Utfordringen er at tiltak for kvalitetsforbedring må iverksettes av aktører med ansvar for tjenestene – det vil si helseforetak og kommuner – mens helsefellesskapene kan bidra til samordning, erfaringsutveksling og felles oppfølging. Resultatene bør derfor brukes som et utgangspunkt for dialog mellom sykehus og kommuner i regionen, med mål om å identifisere underliggende årsaker, for eksempel forskjeller i pasientforløp, utskrivningspraksis, eller oppfølging etter utskrivning. Kort sagt gir helsefellesskapsnivået et verdifullt signal om geografiske variasjoner i helsetjenesten, men ikke et direkte grunnlag for tiltak uten videre lokal analyse og samarbeid mellom kommuner og helseforetak.

Til sammen, og i kombinasjon med andre kvalitetsindikatorer, gir likevel indikatorene for 30 dagers overlevelse et viktig grunnlag for å følge med på utviklingen i helsetjenesten, sammenligne resultater mellom regioner og institusjoner, og bidra til mer kunnskapsbaserte beslutninger i styring og kvalitetsforbedring av helsetjenesten i Norge.