Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

9.4. VEDLEGG 4: Kompetansenivå og klinisk breddekompetanse

Klinisk breddekompetanse

Mye tid har vært brukt på å gi innhold til begrepet klinisk breddekompetanse. Vi har blant annet forsøkt å avklare om klinisk breddekompetanse har et særskilt innhold for spesialisthelsetjenesten sammenlignet med for eksempel kommunale helse- og omsorgstjenester. For å se på innholdet i klinisk breddekompetanse har vi brukt defensjonen for det å være kompetent gitt av Lai (2012) i verktøy for strategisk kompetanseplanlegging, KS,:

"Å være i stand til å møte dagens og morgendagens oppgaver og krav. Det vil si å ha kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som passer til oppgaver og krav. Kompetanse er ikke en egenskap, men situasjonsbetinget"

Ut fra definisjonen, har vi sett særlig på de kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som beskrives som viktig for å ha slik kompetanse i en situasjon som sykepleier i sykehus generelt og ved aktuelle tjenestesteder spesielt. Vi understreker at dette ikke er en komplett begrepsanalyse, men kun en oppsummering av viktige momenter som er identifisert og som kan ha betydning for blant annet arbeidsgivere som skal sørge for at klinisk breddekompetanse er oppdatert hos sykepleiere, jf. veileder i ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (Helsedirektoratet, 2018).

Ut fra samtalene med aktørene kan klinisk breddekompetanse forstås som en samlebetegnelse på sykepleierens kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger utviklet fra annen spesifikk kompetanse. Klinisk breddekompetanse som oppnås i grunnutdanningen utvikles også med klinisk erfaring. Sykepleierens kliniske breddekompetanse kan forstås som et samlet uttrykk for sentral fagkunnskap som setter sykepleieren i stand til å gjøre vurderinger, iverksette tiltak, evaluere effekt av og eventuelt behov for justering av tiltak i pasientrettet arbeid. Denne forståelsen av klinisk breddekompetanse var gjennomgående blant aktørene, men ofte ble noen fagområder fremhevet som særlig viktig ut fra klinisk setting man så for seg at sykepleieren jobbet i. Områder som likevel gikk igjen var farmakologi og sykdomslære, koblet med innsikt i menneskers grunnleggende behov, samt kompetanse innen veiledning og kommunikasjon. Det ble ofte fremhevet at sykepleieren har en bred grunnleggende faglig forståelse for vanlige sykdommer og lidelser, både innenfor somatikk og psykiatri, samt at dette brukes i både oppfølging, behandling og forebygging for å gi forsvarlig sykepleie. I tillegg vektlegges kunnskap om hvordan sykdommer, lidelser og tilstander kan erfares for pasienten, hva som er viktig å følge opp ut fra informasjonen sykepleierne samler inn fra pasienten og ofte pårørende, samt hvordan sykepleieren samhandler med pasienten og pårørende for å få dette til. Systematisk innsamling av klinisk informasjon og dokumentasjon inngår derfor også i klinisk breddekompetanse. Dette kobles igjen til sykepleierens ferdigheter i sykepleieprosessen og evne til å praktisere denne i ulike kliniske situasjoner. Videre bruker sykepleieren sin kliniske breddekompetanse i kombinasjon med etisk refleksjon, til å møte pasienten på en helhetlig måte slik at pasienten opplever seg respektert, og sykepleien utøves med barmhjertighet og omsorg. I tillegg ser vi at klinisk breddekompetanse også omtales av noen aktører som en nødvendig språklig bro som forener helsepersonell med ulikt faglig utgangspunkt. Dette fremheves som viktig for å kunne inngå i faglige diskusjoner med for eksempel leger eller fysioterapeuter i tverrfaglig team. Klinisk breddekompetanse fremheves også som sentralt grunnlag for at sykepleieren skal gjenkjenne når egen kompetanse kommer til kort og annen fagkompetanse må involveres.

Et kanskje selvsagt, men likevel viktig poeng, er at klinisk breddekompetanse er avgjørende for klinisk praksis. Dette er ikke et teoretisk kunnskapsområde, men knyttet til klinisk sykepleieutøvelse uavhengig av kontekst, men klinisk setting vil påvirke hvilken del av klinisk breddekompetanse som styrkes gjennom erfaringsbasert kompetanse. Når for eksempel en nyutdannet sykepleier begynner i sin første sykepleierstilling, vil hvor man jobber, hvilke pasientgrupper man møter og hvilke ansvar man har, være viktig for hvilken del av breddekompetansen som styrkes gjennom klinisk erfaring. Derfor vil ofte en sykepleier med mer sammensatt klinisk erfaring gjennom arbeid i møte med ulike pasientgrupper, diagnoser og tjenestesteder, ha bredere klinisk breddekompetanse sammenlignet med nyutdannede sykepleiere eller sykepleiere med erfaring fra en bestem, spesialisert klinisk setting. Likevel ble det gjennomgående vektlagt at erfaringsbasert kompetanseutvikling alene, er for sårbart til å sikre kvalitetssikret kompetansegrunnlag hos helsepersonell i dag. Aktørene peker på at erfaring alltid er basert i det som er etablert og avhengig av kompetansen som finnes i fagmiljøet man har rundt seg. Erfaringsbasert kompetanse kan i liten grad gi helsepersonell nødvendig oppdatering på områder som ikke er tatt inn i lokal klinisk praksis enda eller gi nye impulser som stimulerer til innovasjon og omstilling.

En annen viktig observasjon som er gjort i samtalene med aktørene, er at hva som inkluderes i klinisk breddekompetanse kan være ulike ting for ulike aktører. Denne observasjonen kan være viktig å ta med seg for aktørene når man jobber med utvikling av denne kompetansen for sykepleiere. Det kan blant annet bety at det er behov for å etablere en omforent forståelse av hva som faktisk inngår i sykepleieres kliniske breddekompetanse og hva slags følger dette skal ha for kompetanseutvikling og oppdatering. Helsedirektoratet mener at denne utredningen gir holdepunkter for at klinisk breddekompetanse har et generisk innhold og kompetansen brukes av sykepleiere som jobber i alle deler av helsetjenesten. Denne felles plattformen kan være hensiktsmessig å forsøke å beholde når helseforetakene legger til rette for faglig oppdatering.

Avansert klinisk breddekompetanse

I samtaler med tjenestene i denne utredningen, kommer det frem at utfordringene knyttet til økt antall pasienter med sammensatte lidelser og komplekse behov, flere pasienter med uavklarete kliniske problemstillinger, flere pasienter som er svært syke med behov for medisinsk overvåking på vanlige sengeposter, og flere skrøpelige eldre som pasienter, kombinert med høyt antall pasienter og mange nyutdannede sykepleiere i staben - er allerede del av den kliniske hverdagen til sykepleierne som jobber ved de aktuelle tjenestestedene. Dette er endringer som gir økt kompleksitet i de kliniske situasjonene sykepleiere må kunne håndtere. Dette bringer frem behov for at sykepleiere må ta mer ansvar for avansert oppfølging av pasienter og pårørende, og kunne fungere i tverrfaglige og spesialiserte team.

I det tidligere utredningsarbeidet (Helsedirektoratet, 2017) pekte Helsedirektoratet på at mastergradsutdanning innen avansert klinisk sykepleie er et effektivt tiltak for å heve sykepleieres kliniske breddekompetanse til nødvendig, avanserte nivå for å møte fremtidige utfordringer som helsetjenesten må løse. Dette var særlig ut fra endinger i befolkningens behov for helsetjenester, endringer som vi ser i denne utredningen at allerede erfares som en del av den kliniske hverdagen for sykepleiere ved de aktuelle tjenestestedene.

Kompetanse på et mer avansert nivå vil si å gi sykepleieren en tilleggskompetanse utover grunnutdanning som er på bachelornivå. I det norske utdanningssystemet gjøres dette gjennom videreutdanningstilbud på høyere akademisk nivå som vil si mastergrad og PhD, jf. kvalifikasjonsrammeverket. Knyttet til klinisk breddekompetanse handler dette om å heve sykepleierens kompetanse innenfor alle sentrale fagområder som klinisk breddekompetanse bygger på. Behovet for avansert nivå som denne utredningen har identifisert, er særlig knyttet til kliniske pasientsituasjoner som er komplekse og uavklarte. Sykepleiefaglig krever dette vurderinger og beslutninger som strekker seg utover det som er mulig å oppnå i grunnutdanningen.

I utredningen har det vært påpekt at endrede krav til sykepleierens kompetanse burde først adresseres i grunnutdanningen. Dette er allerede gjort i regi av det nasjonale utviklingsarbeidet som har vært pågående siden 2017 hvor målet er å oppdatere sluttkompetansen til alle helse- og sosialfagutdanningene som del av RETHOS.  For bachelor i sykepleie, har dette resultert i en endring fra rammeplan til Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. En overordnet målsetning med dette nasjonale utviklingsarbeidet er at alle helse- og sosialfagutdanningene i Norge er framtidsrettede og i tråd med tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov. Hvorvidt endringer etter RETHOS er optimale og tilstrekkelig ut fra endrede behov for kompetanse i helsetjenestene, er for tidlig å si noe om siden kull utdannet etter ny retningslinje, er tidligst uteksaminert i 2023. Helsedirektoratet mener også at de kompetansebehovene som er identifisert knyttet til å møte behov hos pasienter med sammensatte lidelser, alvorlig sykdom og uavklarte problemstillinger, samt behovet for å koordinere tjenestetilbud, sannsynlig krever både klinisk erfaring og økt fagkompetanse utover det som er rimelig å anta at kan oppnås i en grunnutdanning på tre år. Da det ikke er aktuelt å endre grunnutdanningen til sykepleiere til en sammenhengende mastergrad, vil det være nødvendig å bygge på grunnutdanningen med videreutdanning. Dette vil inkludere blant annet mastergrader og PhD-løp for å sikre rett kompetanse i tjenestene og livslang læring.

Denne utredingen og tidligere utredningsarbeid, har pekt på at avansert klinisk breddekompetanse bør oppnås gjennom formell videreutdanning på mastergrads- eller PhD-nivå. Kortere videreutdanninger er ikke egnet for å løfte sykepleierkompetansen til det avanserte nivået som er nødvendig for at sykepleierne skal kunne gå inn i selvstendige og utvidede funksjonsområder. Dette vil kreve et integrert utdanningsløp som både hever kliniske kvalifikasjoner, akademiske ferdigheter og øker kritisk-analytisk refleksjonsnivå hos sykepleieren. Dette er nødvendig så lenge målet er å kvalifisere sykepleieren til nye kliniske roller med endret ansvarsområde. Dette vil kreve at sykepleieren klarer å avgrense sitt ansvarsområde opp mot eksisterende roller og egen kompetanse, samtidig som h*n har ferdigheter til å utvikle sin kliniske kompetanse i takt med medisinsk og teknologisk utvikling. Dette krever også at sykepleieren får et bevisst forhold til egne begrensninger ved ny kompetanse og hvordan jobbe systematisk og kunnskapsbasert med faglig utvikling. Behovet for å øke kompetansen til et slikt høyere nivå, kan i liten grad ivaretas gjennom klinisk erfaringsutveksling.

Erfaringsutveksling er i sin natur avgrenset til de situasjoner som sykepleierne møter i sitt virke. Dette vil være avgrenset til det som ordinært er sykepleiernes ansvar og kan være delvis tilfeldig med hensyn til variasjon og omfang.

 Det er også viktig at denne faggruppen i norsk kontekst er på nivå med det internasjonale fagmiljøet på feltet slik at man kan dra veksler på internasjonal utvikling av rollen og fagområder innen avansert klinisk breddekompetanse. Samlet sett vil dette kreve at kompetansen bygger på klinisk erfaring og er rettet mot pasientnært arbeid, men formalisert gjennom mastergradsprogram som gir kompetanse som avansert klinisk sykepleier.

 

Sist faglig oppdatert: 14. oktober 2021