Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

7.8. Kritiske innspill til innføring av mastergrad og AKS

En bredt sammensatt referansegruppe og dedikerte gruppesamtaler med sentrale aktører er brukt som virkemidler for å innhente innspill, erfaringer og synspunkter på behovet for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus. Aktørene har selv oppnevnt representantene som har inngått i referansegruppen.

Få mener det er behov for flere masterprogram rettet mot sykepleiere i spesialisthelsetjenesten. De som beskriver ønske om nye videreutdanninger, beskriver for eksempel ønske om videreutdanninger innen svært spesialiserte tema eller gitte pasientgrupper. Flertallet fremhever at dette ikke er nødvendig og fastholder at videreutdanningstilbudet som finnes i dag er tilstrekkelig så lenge programmene utvikles i samråd med tjenestene mot å sikre nødvendig fleksibilitet og klinisk relevans. Her har representantene som kjenner AKS-kompetansen godt, pekt på at mastergrad i allmennsykepleie er relevant. Representantene som var mindre kjent med AKS-kompetansen ved oppstart av utredningen har uttrykt at de nå ser relevans av dette videreutdanningstilbudet ved sengeposter, i poliklinikk, dagenhet, ambulante team og hjemmesykehus, samt i akuttmottak. Samtidig har flere pekt på at mastergrad er krevende å avvikle med støtte fra arbeidsgiver, særlig på grunn av tiden som må investeres og at mastergradsutdanning ofte medfører økte lønnsutgifter. Hvorvidt mastergradstilbud skal være normen for hvordan avansert klinisk sykepleie utvikles og om denne kompetansen skal lede til nye ansvarsområder eller klare AKS-roller i sykehus, er det derfor uenigheter om, men et flertall av representantene fra tjenestene er tydelige på at de ser nytten av å ha muligheten til å utvikle AKS-kompetansen dersom lokale behov tilsier det.

Innspill på rapportutkast

Som ledd i utredningen ble utkast til rapporten fremlagt referansegruppen. Vi fikk positiv respons fra referansegruppens representanter med unntak av Legeforeningen. Legeforeningen trakk seg fra referansegruppearbeidet etter å ha blitt forelagt rapportutkastet. Helsedirektoratet forstår det som at de er særlig kritiske til at utredningen ikke gir en konsekvensanalyse av en eventuell bred implementering av AKS i sykehusene opp mot eventuelle følger for andre yrkesgrupper enn sykepleiere. Helsedirektoratet forstår det som at det her er særlig snakk om uro rundt potensielle følger dersom innføring av AKS-kompetanse medfører endring av ansvarsområder og oppgavedeling.

På nåværende tidspunkt er det ingen omforent eller enhetlig forståelse av hvilken rolle en AKS skal ha og/eller hvordan AKS kan/skal brukes i helse- og omsorgstjenestene, spesielt ikke for spesialisthelsetjenesten. Dette gjør at det har vært umulig å angi presist hvilke ansvar eller oppgaver som bør tilfalle en AKS eller angi et antall på hvor mange AKS som eventuelt vil være hensiktsmessig ved en avdeling. Utredningen har følgelig ikke kunnet gi en komplett konsekvensanalyse for andre yrkesgrupper, men peker på mulige konsekvenser ut fra forskningslitteratur og erfaringer gjort ved noen utvalgte tjenestesteder som har etablert AKS-rolle. Her peker funnene mot at det er flere positive konsekvenser for både pasienter og samarbeidene faggrupper, men at spørsmål om oppgavedeling kan medføre uro. Det ligger til arbeidsgiveransvaret å vurdere om en slik rolle er formålstjenlig å innføre for å sikre riktig og forsvarlig kompetansesammensetning i sykepleiertjenesten.

Oppgavedeling kan skape uro og utrygghet. Dette er en kjent problematikk og belyst av Helsedirektoratet blant annet i rapporten Oppgavedeling - Utarbeidelse av opplegg for pilotprosjekter  (Helsedirektoratet, 2014a). Det er relevant for den nåværende utredningen å trekke frem to hovedpoeng fra denne rapporten. For det første peker rapporten på at endrede arbeidsoppgaver ofte gir endrede kompetansebehov som igjen etterfølges av opplærings- eller utdanningstiltak. Fra denne utredningen kan dette sies å gjelde endringer i oppgaver for sykepleiere som gjør at kompetanse innen avansert klinisk sykepleie etterspørres. For det andre gir rapporten eksempler på at motsetninger mellom profesjoner kan være et hinder for endret oppgavedeling. Dette er også beskrevet i denne utredningen fra forskning- og faglitteratur som en utfordring ved innføring av AKS-roller. Det understrekes at denne utredningen ikke foreslår endret oppgavedeling mellom for eksempel leger og sykepleiere med AKS-kompetanse i sykehus.

Etablering av AKS i kommunene utløste også kritikk knyttet til uavklarte forhold mellom for eksempel fastlegenes og AKS-enes ansvarsområde i pasientoppfølging. Dette fremstår imidlertid som at har løst seg ettersom konkrete, lokale løsninger er etablert. I disse prosessene har det vært viktig å forankre beskrivelsen av AKS-rollen i det tverrfaglige miljøet, både med hensyn til grenseoppganger rundt ansvar og myndighet, og hvordan AKS-kompetansen best utnyttes til å skape bedre tjenester til pasientene. Her er klare stillingsbeskrivelser pekt på som viktig verktøy.

Innspill fra sentral ledelse i de regionale helseforetakene

Helsedirektoratet har vært i dialog med sentral ledelse i RHF-ene som ledd i å forankre behovsbeskrivelser og mulige kompetansehevende tiltak hos tjenestene. Fra dialogen forstår Helsedirektoratet det som at RHF-ene er enige i at spesialisthelsetjenesten trenger faglig dyktige og oppdaterte sykepleiere som er trygge i sin yrkesutøvelse. RHF-ene er imidlertid kritiske til om AKS-kompetanse er rett tiltak. RHF-ene fremhever også at det nå jobbes med å identifisere kompetansebehov for sykepleiere i helseforetak som del av NHSP 2020-2023. Den nåværende utredningen har ikke hatt tilgang til HF-enes kompetansekartlegging siden dette fortsatt er under utarbeidelse.

Sentral ledelse i RHF-ene uttrykker en uro knyttet til hvorvidt utvikling av AKS-kompetanse vil få uheldige følger for utvikling av ABIOK. Utredningen har i oppdragsbeskrivelsen at den skal avgrenses mot ABIOK. Helsedirektoratet har hele veien påpekt at ABIOK-utdanning skal fortsatt være høyt prioritert ved sykehusene og at AKS-kompetansen må komme som et supplement til spesialsykepleiere. Sentral ledelse ved RHF-ene er likevel urolige for at en eventuell satsning på AKS-kompetanse i sykehus kan gi en uheldig vridning av rekruttering til AKS-utdanning på bekostning av rekruttering til ABIOK. Utredningen viser at AKS-utdanning har rekruttert fra spesialisthelsetjenesten fra start, men uten synlig effekt på rekruttering til ABIOK-utdanning. Det er dermed ikke kjent i dag at AKS-utdanning rekrutterer på bekostning av ABIOK-utdanning, men dette kan selvsagt ikke utelukkes som en fremtidig konsekvens dersom for eksempel AKS-utdanning vokser i omfang. Helsedirektoratet mener likevel at ABIOK har hatt stabil rekruttering over tid og vist seg som en attraktiv karrierevei for sykepleiere. Det er sannsynlig at dette vil bestå uavhengig av tilbud om AKS-utdanning.

Videre er sentral ledelse ved RHF-ene kritiske til å inkludere spesialisthelsetjenesten i formålet til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Dette oppfattes som at mastergradstilbudet for sykepleiere utøkes. Noe som ikke anses som nødvendig eller ønskelig. En hovedkritikk her er knyttet til erfaring fra at mastergradskompetanse har ledet sykepleiere inn i administrative stillinger og vekk fra pasientnært arbeid i sykehus, samt at dette medfører kostnader knyttet til kompetanseutvikling og mulig økte lønnsutgifter. Her etterspør sentral ledelse ved RHF-ene om det er vurdert innføring av økonomiske støtteordninger for AKS-utdanning tilsvarende det som finnes for kommunene for spesialisthelsetjenesten.

Utredningen viser at AKS-utdanning er utviklet for å møte kliniske kompetansebehov innen avansert sykepleie og AKS-kompetansen brukes i pasientnært arbeid. Fordi AKS-roller ikke er en etablert stillingsbetegnelse, har det ikke lykkes Helsedirektoratet å samle data som viser hvordan AKS-kompetansen anvendes i sykehus i dag på nasjonalt nivå. Det er derfor isteden gitt eksempler som er innhentet via referansegruppen, inkludert deler av stillingsbeskrivelser. Det er også gitt beskrivelser av hvordan AKS-rollen har utviklet seg internasjonalt etter litteraturgjennomgang. Det er i denne informasjonen indikasjon for at AKS-kompetanse bør kvalifiseres gjennom mastergrad for å sikre lik kompetanse og troverdighet til AKS-kompetansen. Gjennomgående beskrives AKS som en klinisk sykepleierrolle med pasientnære oppgaver. En komplett økonomisk og administrativ analyse er ikke mulig å gjøre for Helsedirektoratet med nåværende informasjon om AKS-rollen i sykehus. Ved siden av at rollen ikke er definert, er det for eksempel ikke kjent for oss om man kan forvente økonomiske gevinster eller effekter for pasienten i form av bedret helse eller redusert død. Mulige gevinster sett ut fra forskning og erfaring, samt erfaringer fra administrative og økonomiske konsekvenser er gitt i rapporten. Eventuelle virkemidler for tilrettelegging av utdanningsløp ligger utenfor dette utredningsoppdraget.   

Sentral ledelse ved RHF-ene uttrykker også et sterkt ønske om å styre innholdet i hvordan kompetanse utvikles for sine faggrupper, og at dette gjøres i dag gjennom bedriftsinterne kurs og program. Dersom utvikling av avansert sykepleiekompetanse overlates utdanningsinstitusjonene uttrykkes det en uro for at dette gir for stor vekt på akademiske ferdigheter på bekostning av klinisk kompetanse. Det understrekes videre at fagutvikling gjøres i tverrfaglige team slik at høy grad av selvstendighet til å igangsette og drive fagutvikling er mindre sentral kompetanse for sykepleiere.

Utredingen peker på nødvendigheten av at tjenestene involveres i utvikling av utdanningstilbud for å sikre høy relevans. Det er også etablerte kanaler for dette i dag. Hvorvidt bedriftsinterne kurs eller program er egnet til å utvikle AKS-kompetanse, har ikke inngått i denne utredningen. Generelt kan det sies at regjeringens satsning på kompetanse peker mot formell videreutdanning som et sentralt virkemiddel for å utvikle ny og fremtidsrettet kompetanse i tråd med samfunnets behov (Meld. St. 7, 2019-2020; Meld. St. 13, 2011–2012; Meld. St. 14, 2019-2020). Videre er behovet for mastegradskompetanse beskrevet i det tidligere utredningsarbeidet som sentralt for å oppnå sluttkompetanse tilsvarende AKS (Helsedirektoratet, 2017, 2019). Denne utredningen bekrefter dette behovet, men peker også på uenigheter som finnes blant aktørene på dette området. Innholdet i mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie er i dag regulert i forskrift. En eventuell endring av vilkårene her, vil ligge til Kunnskapsdepartementet og RETHOS. Det er også videreutdanningstilbud innenfor deler av AKS-kompetansen. Det er kjent at noen HF benytter dette tilbudet i dag. Det ligger til RHF-enes ansvarsområde å vurdere hvilke kompetansehevende tiltak som er formålstjenlig å ta i bruk lokalt.

Sentral ledelse ved RHF-ene peker også på utfordringer som kan oppstå dersom innføring av AKS-kompetanse utløser spørsmål om oppgavedeling. Dette beskrives som et mulig hinder for å innføre AKS-kompetanse og at det er ønskelig at dette kommer frem i utredningen. Rapporten beskriver forhold knyttet til oppgavedeling særlig gjennom forskning og faglitteratur. Siden det ikke er snakk om å gi AKS utvidet myndighet i Norge og eksempler på oppgavedeling er gitt fra etablerte tilbud, er ikke konflikter som følge av oppgavedeling fremhevet i samtaler med referansegruppen. En konsekvensanalyse av oppgavedeling som følge av innføring av AKS-kompetanse i sykehus ligger utenfor rammene til denne utredningen.

Sist faglig oppdatert: 14. oktober 2021