Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.2. Avgrensning av oppdraget og tidligere arbeid med klinisk breddekompetanse

Oppdraget er beskrevet i tildelingsbrevet 2020: "Helsedirektoratet skal utrede behovet for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus". Utredingen er avgrenset etter avklaringsmøter med Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Klinisk breddekompetanse er en del av sykepleieres grunnkompetanse som oppnås som del av grunnutdanningen. Det har derfor vært vektlagt om kompetansebehov knyttet til klinisk breddekompetanse strekker seg utover det som oppnås gjennom bachelor i sykepleie. Kompetansebehov for alle sykepleiere generelt eller øvrig helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, ligger utenfor omfanget av denne utredningen og er ikke utredet. Utredningen avgrenses mot videreutdanningene i anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleie (ABIOK). Det er videre lagt som et premiss fra HOD at dersom utredningen anbefaler utvikling av videreutdanning, skal utvikling av endelig innhold i en eventuell ny utdanning eller eventuell revidering av forskrift om nasjonal retningslinje, gjøres som del av RETHOS. Sykepleiere med norsk autorisasjon og som er tildelt graden master i avansert klinisk allmennsykepleie, kan gis offentlig spesialistgodkjenning etter §2, jf. forskrift om spesialistgodkjenning for sykepleiere. En konsekvensanalyse av eventuell offentlig spesialistgodkjenning av sykepleiere med slik kompetanse i sykehus, har ikke inngått i utredningen.

En siste avgrensing som ble gitt av HOD er at utredningen skal trekke veksler fra det omfattende utredningsarbeidet bak forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie spesielt rettet mot kommunehelsetjenesten. Følgende sentrale dokumenter er derfor blitt brukt som kunnskapsunderlag for denne utredningen og som grunnlag for begrepsavklaringer, samt som utgangspunkt for å peke ut informasjon som var viktig å supplere med for denne utredningen:

Begrepsbruk knyttet til avansert klinisk sykepleier (AKS) og klinisk breddekompetanse er inngående drøftet i de to foregående rapportene (Helsedirektoratet (2017) og Helsedirektoratet (2019)), og har dannet utgangspunktet for hvordan begrepene ble forstått når denne utredningen begynte arbeidet. Sentrale begreper er listet under Begrepsavklaring.

Avansert klinisk breddekompetanse ble av Helsedirektoratet i rapporten fra 2017, brukt om sykepleiere med avansert vurderings- og handlingskompetanse knyttet til de mest alminnelige lidelsene, inkludert ferdigheter til å søke opp informasjon om andre mer spesielle tilstander som grunnlag for kunnskapsbasert praksis. Videre konkluderte da Helsedirektoratet med at mastergradsutdanning innen avansert klinisk sykepleie ville være et effektivt tiltak for å heve sykepleieres kliniske breddekompetanse slik at fagkompetansen i yrkesgruppen bedre kunne møte behovet for mer avansert kompetanse, i tillegg til å åpne muligheter for nye karriereveier for sykepleiere gjennom kvalifisering til nye fagoppgaver.

Følgende kompetanseområder ble i siste utredning beskrevet som nødvendig å styrke for å underbygge avansert klinisk breddekompetanse i tråd med tjenestenes behov (Helsedirektoratet, 2017, s.7):

  • Kunnskaper om sykdom og helse hos ulike pasientgrupper
  • Vurderings- og handlingskompetanse
  • Tjenestekoordinering og faglig ledelse
  • Kunnskapsbasert fagutvikling og tjenesteforbedring

Det tidligere utredningsarbeidet angir at AKS i en norsk kontekst bør holde samme nivå og kvalitet som tilsvarende roller i land vi vanligvis sammenligner oss med. Aktuelle land som pekes på er Storbritannia, Nederland, Canada og USA. Videre angis følgende internasjonale begreper på AKS-rollen som sentrale: «advanced practice nurse», "clinical nurse specialist" og «nurse practitioner». Disse begrepene er godt etablert og kan brukes som et sammenligningsgrunnlag for å se på utvikling og innhold i AKS-rollen internasjonalt og opp mot utvikling i Norge.

Internasjonalt er det krav til at AKS kvalifiseres gjennom dedikerte masterutdanningsprogram. Dette var viktig for valget om å legge norsk AKS-utdanning som en klinisk mastergrad (Helsedirektoratet, 2017, 2019). I tillegg ble mastergrad vurdert som rett utdanningsnivå gitt Kvalifikasjonsrammeverket som beskriver tre hovednivå i høyere utdanning – bachelor, master og ph.d. Mastergradsprogram i AKS bygger på bachelor i sykepleie. I dag er innhold i mastergradsprogram innen AKS, regulert av forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Derfor har denne utredningen sett særlig på relevans av videreutdanningstilbudet innen avansert klinisk allmennsykepleie for sykepleiere i sykehus.

Spørsmål er vektlagt i utredningsarbeidet

  • Hva beskrives som viktig kompetansebehov for sykepleiere ved tjenestesteder som sengeposter, i poliklinisk arbeid, dagbehandling, ambulante tjenester og hjemmesykehus, for å møte fremtidige krav til spesialisthelsetjenesten av sentrale aktører og nyere litteratur?
  • I hvilken grad er videreutdanning innen avansert klinisk breddekompetanse, inkludert masterutdanning i avansert klinisk sykepleie, egnet for å møte kompetansebehovet for sykepleiere ved aktuelle tjenestesteder i sykehus?
  • I hvilken grad møter dagens videreutdanningstilbud innen avansert klinisk sykepleie kompetansebehovet til sykepleiere ved aktuelle tjenestesteder og er det behov for et videreutdanningstilbud spesielt utviklet for spesialisthelsetjenesten?
  • Hvilke premisser er særlig viktig å oppfylle for å hente ut gevinster av å møte kompetansebehovet for sykepleiere ved aktuelle tjenestesteder?
  • Hvilke effekter (både ønskede og uønskede) av eventuelt å tilføre avansert klinisk breddekompetanse for sykepleier i pasientrettet arbeid ved aktuelle tjenestesteder, er beskrevet i faglitteratur og fra klinisk erfaring?
  • I hvilken grad beskrives tilbud om videreutdanning og karriereveier til avanserte kliniske sykepleierroller som relevant for rekruttering og turnover, samt evne og ønske om å bli i klinisk arbeid ved aktuelle tjenestesteder?

Rapportens oppbygning

I kapittel 3 gis en situasjonsbeskrivelse av sentrale forhold med betydning for kompetansebehov for sykepleiere i sykehus, særlig for sykepleiere ved tjenestesteder som sengeposter, i poliklinisk arbeid, dagbehandling, ambulante tjenester og hjemmesykehus.

I kapittel 4 beskrives begrepene klinisk breddekompetanse og avansert klinisk sykepleier (AKS), samt utvikling av AKS-rollen i et internasjonalt perspektiv ut fra tidligere utredningsarbeid og nyere litteratur. Det pekes også på faktorer som påvirker implementering av AKS ut fra beskrivelser gjort i andre land. Dette suppleres av vedlegg 2. I tillegg gis det konkrete eksempler på erfaringer fra å utvikle og innføre AKS i Norge.

I kapittel 5 beskrives forhold ved dagens utdanningstilbud rettet mot avansert klinisk sykepleie (AKS), inkludert sentrale trekk ved kompetansen som oppnås, opptak og uteksaminering av kandidater, praksis, veilederkompetanse og rekrutteringsgrunnlag. Kapittelet suppleres av vedlegg 3.

I kapittel 6 beskrives innspill fra sentrale aktører og deres erfaringer og perspektiver om kompetansebehov for sykepleiere i sykehus. Det er her særlig vektlagt kompetansebehov knyttet til klinisk arbeid ved tjenestesteder som sengeposter, i poliklinisk arbeid, dagbehandling, ambulante tjenester og hjemmesykehus.

I kapittel 7 beskrives Helsedirektoratets vurderinger knyttet til kompetansebehov for sykepleiere i sykehus, særlig knyttet til sykepleier som arbeider ved sengepost, i poliklinikk, dagbehandling, ambulante team og hjemmesykehus. 

Sist faglig oppdatert: 14. oktober 2021