Hjernesykdommer inkluderer psykiatriske og nevrologiske sykdommer, tilstander og skader (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017; Olesen et al., 2011; Wang et al., 2020). I tillegg inkluderes avhengighetstilstander (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017; National Institute on Drug Abuse, u.å.). Hjernesykdommer kan oppstå eller utvikle seg i løpet av livet, eller kan være medfødt. De er karakterisert ved forstyrrelser i hjerneutviklingen, skade på hjernestrukturen og/eller redusert hjernefunksjon (Wang et al. 2020).
Begrepet "hjernesykdommer" blir heretter brukt for å omtale sykdommer, tilstander og skader som rammer hjernen og resten av nervesystemet.
Hjernesykdommer kan være akutte, progredierende eller kroniske. Noen kan oppleve fravær av symptomer, fullstendig eller i perioder, mens andre må leve med store helseutfordringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017). Noen hjernesykdommer kan også komme som anfall, noe som kan gjøre det vanskelig å forutse og håndtere.
Enkelte sykdommer utvikles gjennom livsløpet på grunn av påvirkning av levevaner og miljø, i samspill med genetisk predisposisjon (Polderman et al., 2015). Genetisk predisposisjon refererer til en økt sannsynlighet for å utvikle visse hjernesykdommer basert på arvede gener (Smeland et al., 2023). Andre sykdommer kan være medfødte og til stede fra fødselen, forårsaket av genetiske eller utviklingsmessige faktorer.
En særskilt utfordring for personer med hjernesykdom er at det kan føre til redusert kognitiv funksjon, og personene kan oppleve endringer i personlighet. Dette er ofte utfordrende både for personen selv og deres pårørende (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017).
Komorbiditet blant hjernesykdommer
Personer som har én eller flere hjernesykdommer, kombinasjon av andre sykdommer og/eller andre helseutfordringer, er en voksende global utfordring med betydelig innvirkning både på personene selv, pårørende og samfunnet (Skou et al., 2022).
Barnet et al. (2012) viste gjennom en studie at de fleste med kroniske sykdommer har minst to, og ofte flere, andre lidelser. Antallet sykdommer og andelen personer med samsykelighet (komorbiditet) øker betydelig med alderen (ibid.). Det er velkjent at det er vanlig med komorbiditet ved hjernesykdom. Komorbide tilstander øker sykdomsbyrden og kan gjøre det utfordrende å gi effektiv behandling (Hesdorffer, 2016).
Rusmiddellidelser forekommer ofte sammen med psykiske lidelser (Long et al., 2017; Torvik et al., 2018). Pasienter som behandles for en rusmiddellidelse har ofte én eller flere samtidige psykiske lidelser (Beard et al., 2016). Rusmiddelproblemer kan utvikle seg som en konsekvens av psykiske problemer, men det kan også være motsatt (Chassin et al., 2013).
Ifølge Demarin & Morovic (2021) er graden av komorbiditet mellom psykiske og nevrologiske sykdommer er høy, og pasientene blir ofte undervurdert eller feildiagnostisert. Helsebiblioteket (2020) viser til Verdens helseorganisasjon som hevder at tidlig død og sykdom som følge av hjernesykdommer kan reduseres ved å ha mer oppmerksom på komorbiditet.
Felles biologi og risikofaktorer mellom psykiske og nevrologiske lidelser
Det finnes flere typer hjernesykdommer. Noen har en tydelig årsak i hjernen, og dette er den typen som oftest blir anerkjent. Et bredere syn erkjenner riktignok at det finnes andre måter å ha en hjernesykdom på, ikke bare de med en klar årsak i hjernen (Jefferson, 2022).
En spesiell utfordring er håndteringen av komorbiditet mellom psykiske og nevrologiske lidelser. Det er fordi behandlingen av disse sykdomsgruppene i hovedsak er organisert i ulike disipliner (nevrologi og psykiatri), som i dag er kjennetegnet av både adskilt spesialisering og adskilte fagmiljøer. Ibanez & Zimmer (2023) fremhever den tette sammenhengen mellom psykiatri og nevrologi når det gjelder hjernehelse. De to kategoriene har felles genetiske, miljømessige faktorer, og også felles livsstilsfaktorer som kan medvirke til psykiatriske og nevrologiske sykdommer. En bredere tverrfaglig og integrert tilnærming kan bidra til å forstå, forebygge og behandle hjernesykdommer, og utvikle gode metoder for forskning, forebygging og intervensjon (ibid.).
En ny, stor genetisk studie fra Oslo universitetssykehus (Smeland et al., 2023) viser at det ikke er et skarpt genetisk skille mellom nevrologiske og psykiske lidelser slik man tidligere har antatt. Derimot viser studien at nevrologiske og psykiske lidelser i stor grad deler genetisk risiko og biologi knyttet til hjernen. Funnene er i tråd med den høye komorbiditeten mellom tilstandene og tyder på at flere individer vil ha en forhøyet genetisk sårbarhet for både psykiske og nevrologiske lidelser. Studien støtter dermed opp om nyere forskning (Ibanez & Zimmer, 2023) som tyder på at psykiske og nevrologiske lidelser er tettere forbundet enn hva den tradisjonelle avgrensningen mellom sykdomsgruppene skulle tilsi.
Selv om det er mange ulike nevrologiske og psykiatriske diagnoser, har de flere viktige fellestrekk. Kunnskap om sammenhengen mellom psykiatri og nevrologi kan gi bedre behandling for sykdommer som påvirker hjernen (Institute of Medicine, 2001).
Da Helsedirektoratet utarbeidet statusrapporten om hjernehelse i 2017 (Helsedirektoratet, 2017), var det uenighet i definisjonen av begrepet hjernehelse, og hvorvidt psykiske lidelser burde inkluderes. Helse- og omsorgsdepartementet besluttet imidlertid at nevropsykiatri og psykiske lidelser med antatt sentrale biologiske årsaker skulle inkluderes i hjernehelsestrategien for 2018-2024. Selv om det fremdeles ser ut til å være ulike meninger om dette, velger Helsedirektoratet å følge Helse- og omsorgsdepartementet sin beslutning i utforming av utkastet til oppdatert hjernehelsestrategi.