Vi har oppsummert kunnskap om følgende:
- Frisklivssentralene når høyrisikogrupper og målgruppen for denne helsetjenesten.
- En stor andel av deltakerne har komplekse helseutfordringer.
- Deltakerne får bedre livskvalitet etter deltakelse.
- Deltakerne får positive endringer i fysisk og psykisk helse.
- Spesifikke kurs har positiv effekt på deltakernes helse og livskvalitet.
- Deltakerne opplever sosial støtte og individuelt tilpasset oppfølging som viktig for motivasjon til endring av levevaner.
Vi har mangelfull eller usikker kunnskap om
- endring i fysisk aktivitetsnivå
- hvilke deltakere som har best effekt av det strukturerte oppfølgingstilbudet i frisklivssentraler
- hva som skjer med deltakerne etter endt oppfølging ved frisklivssentral
- hvordan frisklivssentralen, andre tjenester og aktører samarbeider om utfyllende tilbud basert på innbyggernes behov
- effekten av digitale tilbud og hvem som har best nytte av dette
- frisklivssentralens betydning for arbeidsdeltakelse eller annen samfunnsdeltakelse
Gjennomgangen viser at frisklivssentralene er en etablert og utbredt del av kommunale helsetjenester som bidrar til å oppfylle lovpålagte kommunale oppgaver. Tjenesten har et betydelig potensial for å fremme helse og mestring, forebygge sykdom hos voksne og eldre og være viktig i behandling og rehabilitering. Frisklivssentralene når målgrupper med høy risiko for uførhet og tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer, og de kan spille en viktig rolle som høyrisikostrategi for å oppnå nasjonale folkehelsemål. Oppfølgingen ved frisklivssentralene gir forbedring i livskvalitet, kondisjon, og risiko for diabetes, selv om målinger av endringer i fysisk aktivitetsnivå har vist usikre resultater i studier.
Kvalitative studier bekrefter at brukerne opplever støtte, trygghet og motivasjon for endring, og at det er samspillet mellom individuell veiledning, gruppefellesskap og individuelt tilpasset oppfølging som gjør tilbudet virkningsfullt. Samtidig er det betydelig variasjon i innhold, organisering og kapasitet mellom kommunene. Dette bidrar til ujevn kvalitet og ulik tilgang til frisklivssentraler for befolkningen, og understreker behovet for nasjonale rammer og normer.
Varighet av oppfølging i frisklivssentraler bør være individuelt tilpasset, og det er et mål at deltakere ikke skal forbli varig avhengig av oppfølging i helsetjenesten. Tidsavgrensning og arbeid med «utslusing» er viktig for å vurdere videre mål og planer og for at deltakerne skal klare seg mest mulig selv og ha redusert behov for helsetjenester etter avsluttet oppfølging. Digitale tilbud for mindre ressurskrevende oppfølging over tid, og virksomme samarbeidsmodeller for videreføring av deltakere til andre arenaer hvor de kan opprettholde endringer og oppleve mestring og tilhørighet, bør evalueres og videreutvikles.
Ulik praksis når det gjelder avgrensning av målgrupper og kjerneoppgaver og mangel på tilbud for noen grupper, medfører at frisklivssentralene mange steder får henvist og må ta imot brukere med mer komplekse behov enn det tjenesten er dimensjonert for. Frisklivssentralene kan også oppleve press om å drifte tilbud som ikke ligger til tjenestens kjerneoppgaver. Det gir fare for at tjenesten benyttes som tiltak for sent i et pasientforløp, at den må gi mer individuell oppfølging og bruke mer ressurser pr person slik at færre får tilbud totalt, at tjenesten blir for lavt dimensjonert, at tidlig intervensjon blir nedprioritert og at frisklivssentralen mister kraften som forebyggende helsetjeneste.
Det er dokumentert samfunnsøkonomisk gevinst ved å investere i forebygging, støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer i helsetjenesten. Frisklivssentralene fremstår som et kostnadseffektivt virkemiddel for å redusere byrden av ikke-smittsomme sykdommer. Uten klarere nasjonale krav til prioritering og organisering, samt bedre finansieringsordninger, er det krevende for kommunene å satse langsiktig og systematisk på forebygging og frisklivssentraler, og å oppnå likeverdig tilgang til tjenesten for alle innbyggere.
For å realisere potensialet i frisklivssentralene, bør det vurderes å:
- lovfeste helsetjenester som gir støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer for voksne og eldre
- tydeliggjøre minstekrav til innhold, ressurser og kompetanse
- styrke samarbeid mellom frisklivssentraler, fastleger, Nav, spesialisthelsetjenesten og andre aktører
- evaluere status og utvikle modeller for
- interkommunalt samarbeid
- digitale tilbud
- arbeid med «utslusing» eller videreføring til andre lokale arenaer
- tilbakeføring til arbeidsdeltakelse eller annen samfunnsdeltakelse
- styrke dokumentasjon og data fra tjenestene som grunnlag for tjenesteutvikling og forskning
- utvikle løsninger for bedre tilgang til informasjon om tjenesten
Frisklivssentralene har potensial til å styrke den helsefremmende og forebyggende innsatsen i kommunehelsetjenesten, redusere sosial ulikhet i helse og bidra til mer bærekraftige helsetjenester. For å lykkes med dette, trengs tydelige prioriteringer i tråd med politiske føringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2022, 2023, 2024a) og styrking av nasjonal støtte til kommunene, inkludert finansiering til videre utvikling av tilbudet.