KAPITTEL 13. 3
SKV opp mot andre typer risikovurderinger

Det forekommer innvendinger mot å bruke strukturert klinisk vurdering. Begrunnelsen har vært at metaanalyser av disse verktøyene har vist at treffsikkerheten ikke har vært høy nok (Fazel m.fl., 2012; Singh m.fl., 2013). Disse metaanalysene har vist at denne typen tilnærming har meget god presisjon når det gjelder å skille ut de som har ingen eller lav risiko, men at det bare er oppnådd moderat til lav treffsikkerhet for de med moderat til høy risiko. Denne svakheten avspeiles først og fremst i at personer som er blitt vurdert til å ha høy risiko, har vist seg å ikke utøve vold i oppfølgingsperioden (falske positive). En av forklaringene på dette kan være at personer vurdert til høy risiko har fått gode behandlings- og risikohåndteringstilbud som har forebygget vold, og at dette har bidratt til falske positive funn. Det foreligger i dag ikke sikker forskningsevidens for denne antagelsen, men det pågår for tiden flere forskningsprosjekt som kan bedre vår kunnskap om denne forklaringen er valid eller ikke. Uansett ligger samlet treffsikkerhet omtrent på samme nivå som mange prognostiske tester som brukes regelmessig innen somatisk medisin (se f.eks. Cooney, m. fl., 2009 når det gjelder kardiologi). En bør ta hensyn til at resultater fra undersøkelser av pasientgrupper ikke nødvendigvis kan overføres direkte til den enkelte pasient. Dette ivaretas gjennom å velge risikovurderingsmetoder som legger til rette for utredning av individspesifikke risiko- og beskyttelsesfaktorer. Noen fagpersoner mener at ikke høy nok treffsikkerhet på gruppenivå er argument godt nok for å gå tilbake til de ustrukturerte kliniske vurderingene som var enerådende opp til begynnelsen av 90-tallet. Sammenligninger mellom SKV og ustrukturert vurdering har vist at sistnevnte gir:

  • Høy grad av beslutningsbias når det gjelder hva som vurderes og hvordan det gjøres.
  • Signifikant dårligere prediktiv validitet.
  • Meget dårlig samsvar mellom behandleres vurdering av de samme pasientene (Ægirsdottir, m.fl., 2006; Harris & Lurigio, 2007).

Først publisert: 25. april 2018 Sist faglig oppdatert: 25. april 2018