Observasjonene av personens tilstand, og personens svar på de kartleggende spørsmålene, utgjør et samlet grunnlag for å vurdere om det foreligger psykiske helseproblemer, selvskading eller selvmordsrisiko av en slik alvorlighetsgrad at personen bør henvises videre.
Som hovedregel gjelder at kommunal helse- og omsorgstjeneste har ansvar for å avdekke og henvise videre ved:
- Mistanke om alvorlige psykisk lidelse, det vil si for eksempel moderat til alvorlig depresjon, angstlidelse som hemmer personens funksjonsnivå, psykose, traumelidelser, spiseforstyrrelser eller nevropsykiatriske forstyrrelser.
- Alvorlig selvmordsrisiko. Spesielt i tilfeller hvor denne er assosiert med mistanke om psykisk lidelse, i motsetning til tilfeller hvor denne kan knyttes for eksempel til en akutt krisereaksjon, og personen da vil kunne ivaretas av eventuelt kriseteam eller fastlege i kommunen.
- Vedvarende og alvorlig selvskading, det vil si at atferdsmønsteret har vart over tid, skjer relativt hyppig, utgjør en mestringsmåte med en følelsesregulerende funksjon og/eller er assosiert med mistanke om psykisk lidelse eller selvmordsrisiko. Dette i motsetning til tilfeller der personen har skadet seg i forbindelse med en aktuell krise som han eller hun kan få videre hjelp til å håndtere i kommunens helse- og omsorgstjeneste.
Tilrettelegging av tilbud må ta utgangspunkt i den enkeltes behov og bygge på tverrfaglig samarbeid
Det kan i noen tilfeller være vanskelig å avgjøre om personens problematikk er av en slik alvorlighetsgrad at personen bør henvises videre til spesialisthelsetjenesten. På den ene siden kan man bli sittende for lenge med alvorlig problematikk som burde vært avdekket og henvist videre tidligere. På den andre siden kan man i for stor grad henvise videre problematikk som kunne vært håndtert på kommunalt nivå.
I enkelte tilfeller kan personen selv være motvillig til å bli henvist videre. Dette kan for eksempel skyldes at vedkommende har mer tillit til fagperson i kommunen. Kulturforskjeller og/eller tabuer knyttet til det å ha psykiske helseplager kan også medføre at man ikke ønsker å bli videre henvist.
Det er viktig med lav terskel for drøfting med kollegaer. Fagperson med diagnostisk kompetanse og henvisningsrett, som psykolog eller fastlege, er sentrale drøftingspartnere.
Spesialisthelsetjenesten har en veiledningsplikt overfor kommunale tjenester (jf. lov om spesialisthelsetjenesten § 6-3) (lovdata.no) og er en naturlig drøftings- og samarbeidspartpartner, f. eks kan ambulant akutt-team ved DPS konsulteres.
Der det er vanskelig å avgjøre grad av alvorlighet bør et føre var-prinsipp gjelde, og vedkommende må henvises til spesialisthelsetjenesten for en forsvarlig undersøkelse.