3.1. Scenarier

De anbefalte nasjonale tiltak vil endres under pandemiens utvikling. Før vaksine er tilgjengelig, vil smitteverntiltak som bremser og hindrer smitte prioriteres. Når vaksine blir tilgjengelig, vil gjennomføring av vaksinasjon bli viktigere. En pandemisk influensa vil oppstå i andre verdensdeler og det vil være tid til planlegging etter at den er varslet, men enda ikke nådd landet. Like fullt bør det foreligge konkrete og operative planer for ulike pandemiscenarier. Ansvarsavklaring mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten bør være avtalt, arbeidsdeling mellom fastlegene og legevakt bør være avklart og planer for gjennomføring av vaksinasjon, eventuelt massevaksinasjon bør være operasjonelle.

 Selv en ordinær influensaepidemi medfører at 5-10 % av befolkningen blir syke og gir en nasjonal overdødelighet på 7-800 personer i løpet av sesongen. En pandemi karakteriseres av at langt flere smittes, men alvorligheten av pandemien vil bero både på smittsomheten og virusets evne til å gi alvorlig sykdom. Ved høy smittsomhet, men lav alvorlighetsgrad vil det være viktig å prioritere de samfunnsmessige konsekvensene av det store sykefraværet. Ved alvorligere sykdomsforløp vil fokus rettes mot optimale smitteverntiltak, isolering  og oppfølging av de syke. De nasjonale anbefalingene vil basere seg på disse egenskapene ved viruset og kommunen må ha fleksible planer som kan justeres både i forhold til tidsperspektivet og i forhold til ulik alvorlighetsgrad og smittsomhet av pandemiviruset.

Noen scenarier og tall:

Nasjonal beredskapsplan mot pandemisk influensa (2014) planlegger for et forløp som samfunnet bør ha en kapasitet til å kunne møte. Det baseres på at 25 % av befolkningen blir syke og får symptomer og vel 90 % av disse vil bli syke i løpet av en 8-ukers periode. Ca 20 % (av de 25 %) vil være syke i den uken pandemien er mest utbredt. 

Det vil gi 160 000 - 280 000 ekstra legekontakter i primærhelsetjenesten, 14 000 - 16 500 innleggelser på grunn av influensa hvorav 1400 - 2800 vil kreve intensiv behandling.

Spesialisthelsetjenesten er dimensjonert for forekomsten av sykdommer og hendelser som krever sykehusinnleggelse under normale forhold.

Ved ekstraordinære akutte hendelser med mange kritisk skadde pasienter eller i situasjoner med gradvis økende tilstrømning av betydelig økt antall pasienter over en tidsperiode (eks. pandemi) vil sykehusets evne til å opprettholde den normal aktivitet og drift bli stadig mer problematisk. En slik situasjon kan i noen tilfeller kreve ekstraordinære tiltak i spesialisthelsetjenesten. 

I en pandemi må derfor spesialisthelsetjenesten være forberedt på at normal kapasitet for pleie, diagnostikk og behandling av pasienter kan bli overskredet. Sykehusene må derfor ha en plan for hvordan de skal tilpasse seg det endrede behovet for helsetjenester.  

Nødvendig kapasitetsøkning forutsetter at det er mulig å øke ressurstilgangen (utenfra eller ved intern omdisponering) eller å bruke ressursene mer effektivt. En forutsetning for å kunne mobilisere nødvendige ressurser er at sykehusene har utarbeidet et planverk og som gjør det mulig å iverksette tiltak når dette er nødvendig. Nøkkelområder det må utarbeides tiltaksplaner for, kan inndeles i:

  • Lokaler
  • Personell
  • Forsyninger (legemidler og utstyr)

Planene for sikring av disse ressursene må utarbeides i interpandemisk fase, og justeres i henhold til senere faser, alvorlighetsgrad, tilgjengelige ressurser og praktiske erfaringer underveis.

Alle nødvendige helsetjenester krever en kombinasjon av disse tre ressursene. For å forhindre sykdom hos helsepersonell, pasienter og besøkende, er godt smittevern et viktig premiss som må inkorporeres i alle tiltak. 

Sist faglig oppdatert: 13. november 2019