Dette rådet har sin bakgrunn i fag- og erfaringskunnskap, i et juridisk rammeverk og i forskning. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-10 første ledd og andre ledd (lovdata.no) og helseforetaksloven § 35 (lovdata.no) foreligger plikt til å sørge for pasient- og brukerinnflytelse på system- og tjenestenivå. Det er opp til kommunen eller det regionale helseforetaket, i samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjonene, å avgjøre hvordan arbeidet skal organiseres, og hvilke systemer som må etableres for å sikre innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter.
For å sikre at pliktene oppfylles tilsier kunnskapsbasert praksis at tjenesteledere i kommuner og spesialisthelsetjenester bør sikre dialog med bruker- og pårørendeorganisasjoner og andre aktører i bruker- og pårørendefeltet for å tilrettelegge for samarbeid med disse.
Forskning viser til utfordringer med brukermedvirkning og samarbeid på tjenestenivå (Hilden et al., 2021; Juhila et al., 2021; Kortteisto et al., 2021; Magnusson et al., 2020). En studie av Femdal et al. (2017) belyser brukermedvirkningens dynamiske karakter som oppstår i forhandlinger mellom brukere og fagpersoner. Diskurser om brukermedvirkning åpner for ulike posisjoneringer, og en bevissthet rundt dette er nødvendig for å øke samspillet og samarbeidet (Femdal et al., 2017), også blant tjenesteledere i kommuner og spesialisthelsetjenester. En studie av Sandvin Olsson (2024) fremhever betydningen av nettverk mellom fagpersoner og samarbeidspartnere innen bruker- og pårørendeorganisasjoner, nettopp for å kunne tilrettelegge for god tjenesteutvikling.
I innsiktsarbeidet med dette rådet kom det frem at forskere, klinikere, kompetansesenter og personer med bruker- eller pårørendeerfaring ofte opplevde brukermedvirkning som symbolsk på tjenestenivå. For å lykkes med økt brukermedvirkning ble det fremhevet at ledere og ansatte må ha kunnskap om medvirkning og ulike perspektiver, funksjoner og roller i bruker- og pårørendefeltet. Tilbakemeldinger fra deltakerne på innspillsmøtene beskrev liten oppmerksomhet fra tjenestene knyttet til ulikheter i roller og funksjon mellom erfaringskonsulenter, representanter fra organisasjoner, eller brukerstyrte senter og tiltak. Viktigheten av systematikk, likeverd, forutsigbarhet og tydelige rammebetingelser ble fremhevet som en forutsetning for godt samarbeid.
Tilsyn og kartlegginger bekrefter at det er stor variasjon i hvordan brukermedvirkning gjennomføres i praksis (Riksrevisjonen, 2021). Evalueringen av opptrappingsplanen for rusfeltet gjennomført av FAFO (Skog Hansen, 2021) peker på at kun tre av ti kommuner svarer at de sikrer bruker- og pårørendemedvirkning på systemnivå i tjenesteutvikling tilstrekkelig. Små kommuner har større utfordringer enn store. Det er behov for økt oppmerksomhet knyttet til bruker- og pårørendemedvirkning på systemnivå (Skog Hansen, 2021).
Semrau et al. (2016) påpeker at det er et behov for mer forskning på tjenestebrukeres involvering i utvikling av politikk og strategier, planlegging og utvikling av tjenester, samt i opplæring av helsepersonell innen psykisk helsevern. Forfatterne foreslår at å styrke brukerorganisasjoner kan være hensiktsmessig, slik at de kan være med i større grad på tjenesteutvikling. Det juridiske, faglige og forskningsmessige arbeidet bak dette rådet om behovet for dialog mellom tjenesteledere i kommuner og spesialisthelsetjenester innen rus- og psykisk helsefeltet og bruker- og pårørendeorganisasjoner og andre aktører i bruker- og pårørendefeltet, bekreftes av erfaringskunnskapen som kom frem i innspillsmøtene.