Lov om folkehelsearbeid trådte første gang i kraft 1. januar 2012. Helsedirektoratet har tidligere utarbeidet to veiledere til loven; «God oversikt – en forutsetning for god folkehelse» (2013) og «Veileder til et systematiske folkehelsearbeid». I tillegg har direktoratet utarbeidet «Veileder om kommunens tilsyn med miljørettet helsevern» (2016).
Målgrupper
Målgruppen for veilederen:
- folkevalgte og administrativ ledelse i kommuner og fylkeskommuner
- ansatte i kommuner, fylkeskommuner og statsforvaltere som har oppfølging av folkehelsearbeidet som en del av sin funksjon
Veilederen er faglig normerende
Den nasjonal faglige veilederen er normerende og retningsgivende ved at den gir veiledning om innholdet i de rettslig bindende lovkravene og anbefalte handlingsvalg for kommunen for å kunne oppfylle kravene på en forsvarlig måte. Sammen med andre relevante nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og rundskriv, vil denne veilederen kunne være et nyttig verktøy i kommunens folkehelsearbeid.
Helsedirektoratet bruker begrepene «skal», «bør» og «kan» til å angi grad av normering i teksten:
- «skal» brukes der innholdet er regulert i lov eller forskrift, eller når anbefalingen/rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt
- «bør» eller «anbefaler» brukes ved sterke anbefalinger/råd som vil gjelde de aller fleste
- «kan» eller «foreslår» er en svak anbefaling/råd og brukes der ulike valg kan være riktig
Se mer om Helsedirektoratets normerende produkter,
Loven angir et langsiktig og kunnskapsbasert folkehelsearbeid
Folkehelseloven angir en arbeidsform for folkehelsearbeidet som er tilpasset plan- og bygningsloven. Arbeidsformen og dens tidsperspektiv har basis i en kommunestyreperiode på fire år.
Det systematiske folkehelsearbeidet er illustrert ved hjelp av figuren under. Gjennom å ha oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer på helse skal folkehelseutfordringer og ressurser identifiseres. Disse skal inngå som grunnlag for planlegging etter plan- og bygningsloven. For å fatte gode beslutninger og utforme tiltak er det viktig at hensyn til folkehelsen og påvirkningsfaktorer vurderes. Som en del av kommunens forbedringsarbeid skal folkehelsearbeidet evalueres for blant annet å se om folkehelsearbeidet går i riktig retning eller om justeringer må gjøres.
Figuren illustrerer at oversiktsarbeidet er integrert i folkehelsearbeidet, og det skal ikke være løsrevet fra de andre elementene.
Eksempel på hvordan jobbe systematisk med folkehelsearbeidet
For å illustrere hvordan systematikken kan brukes, har NEMFO (Nettverk for miljørettet folkehelsearbeid) utarbeidet et eksempel på hvordan kommunen kan jobbe systematisk med lokale støyforhold. Dette er et eksempel på en systematisk prosess fra oversikt til gjennomføring og evaluering.
Støyforhold
Når en kommune skal kartlegge lokale støyforhold vil dette arbeidet være lovhjemlet i folkehelseloven, forskrift om miljørettet helsevern, forurensningsloven og forurensningsforskriften.
Foruten statistikk fra blant annet nasjonale statistikkbanker, vil anleggseiere av vei, bane og havn være viktige kilder til informasjon.
Kommunene kartlegger støy i områder med støyfølsom bebyggelse, som boliger, skoler, barnehager, helsebygg og sykehjem. Kartleggingen gjøres ofte ved hjelp av støysonekart som viser geografiske inndelinger av gule og røde støysoner i arealplanleggingen. Jamfør det systematiske folkehelsearbeidet og elementene i det systematiske folkehelsehjulet kan prosessen deles inn som følgende:
1. Oversikt
Oversikt over støyforhold som del av kommunens folkehelseutfordringer gjennom pålagt støykartlegging i henhold til forurensingsforskriftens kapittel 5.
Oversikt over/analyse av midlertidig støybelastning i forbindelse med bygge- og anleggsaktivitet i byutviklingsområder eller store samferdselsprosjekter.
2. Planstrategi
Oversikten over/analysen av støyforhold skal ifølge forurensningsforskriften munne ut i en handlingsplan, og kan inngå som kunnskapsgrunnlag for kommuneplan og kommunal planlegging generelt.
3. Fastsette mål i planer
Basert på støykartleggingen må det utarbeides en handlingsplan mot støy med beskrivelse av tiltak. Anleggseiere har ansvaret (herunder kommunene).
Kommunen kan fastsette mål i handlingsplan mot støy, i kommuneplan ved for eksempel å etablere stille områder og i reguleringsplan og byggesaksarbeid.
Retningslinje for håndtering av støy i arealplanlegging T-1442 skal legges til grunn ved arealplanlegging og behandling av byggesaker etter plan- og bygningsloven og kan gjøres gjeldende i reguleringsbestemmelser.
4. Tiltak/evaluering av tiltak
Folkehelseloven og forskrift om miljørettet helsevern gir hjemmel for krav om retting/utbedring av støyforhold, mens forurensningslovgivningen gir nærmere anvisning. Forurensningsforskriften setter grenseverdier for når kartlegginger må gjennomføres, og når en tiltaksplan må etableres og hvilke grenseverdier som gjelder.
Fasadetiltak på boliger og fysiske skjermingstiltak. Kommunen kan velge å gjøre tiltak selv om grenseverdiene ikke er overskredet.
Evaluering av tiltak
- Har støykartlegging og handlingsplanene bedret situasjonen for beboerne langs veier og bane?
- Færre eller flere boenheter i rød støysone/gulstøysone?
- Hensyntas støy i arealplanlegging?
- Kartlegginger over tid vil avklare om målene er oppnådd eller om ytterligere arbeid er nødvendig.
5. Kommunen skal ha internkontroll etter reglene i kommuneloven § 25-1 (lovdata.no) med krav fastsatt i eller i samsvar med denne loven
Vurdering og forbedring av folkehelsearbeidet er det siste elementet i den fireårige syklusen som utgjør det systematiske folkehelsearbeidet.
Det som skal vurderes er:
- om folkehelsen i kommunen utvikles i riktig retning
- hva som er forbedringsområder i kommunens systematiske folkehelsearbeid
Dersom kommunen har identifisert støy som en av sine folkehelseutfordringer og vurdert hvordan kommunen kan møte denne utfordringen, vil dette være et av elementene som bør vurderes om det har bidratt til å bedre folkehelsen i kommunen ev hva som er forbedringspunktene.
Endringer i folkehelseloven med ikrafttredelse 1. januar 2026
I 2025 ble folkehelseloven revidert. Bakgrunnen for revisjonen var et ønske om å gjøre loven enklere og mer helhetlig. Enklere ved at alle bestemmelsene som retter seg mot kommunene blir samlet i ett kapittel. Mer helhetlig ved at krav til kommuner, fylkeskommuner og stat henger bedre sammen. I tillegg har Helse- og omsorgsdepartementet sett et behov for tydeligere krav til helseberedskap og beskyttelse av befolkningens helse.
Overordnet oversikt over endringer i 2025
– Kommunens ansvar for folkehelse, som er spredt flere steder i dagens lov, samles i lovens kapittel 2. Dette omfatter blant annet at kommunens ansvar innen miljørettet helsevern som i dag som står i kapittel 3, flyttes og harmoniseres med det øvrige folkehelsearbeidet.
– Psykisk helse vektlegges i formål og som innsatsområde i folkehelsearbeidet, gjennom målet om å fremme livskvalitet (tidligere trivsel) og krav om nødvendige tiltak for å fremme god psykisk helse, forebygge psykiske plager og lidelser og tiltak mot ensomhet, diskriminering og vold og overgrep.
– På bakgrunn av koronakommisjonen og koronautvalgets rapporter tydeliggjøres beredskapsbestemmelsene, herunder i) enkelte bestemmelser som er i forskrift i dag flyttes til lov, ii) krav til forsvarlig samfunnsmedisinsk beredskap og iii) krav til kompenserende tiltak bl.a. for å beskytte sårbare grupper.
– Det systematiske folkehelsearbeidet justeres på to måter. Det stilles nye krav til at vurdering av oppfølgingsbehov, herunder planbehov, inngår i det kommunale og fylkeskommunale beslutningsgrunnlaget. Videre er det tydeligere krav til evaluering av folkehelsearbeidet.
– Fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør utdypes gjennom ansvar for å tilrettelegge for forskning og utvikling, herunder evaluering av folkehelsearbeidet i kommunene. Endringen trådte i kraft 1.februar 2026.
– To nye hensyn løftes fram spesielt. Dette gjelder kravet om å vurdere hensynet til barnets beste, og til å vurdere særskilte folkehelseutfordringer for samer
– Staten får det samme kravet som kommuner og fylkeskommuner om å beskytte, fremme og utjevne helse i befolkningen. Forslaget inneholder krav til systematisk folkehelsearbeid for statlige helsemyndigheter.
Loven fastslår gjennom § 24 at Helsedirektoratet har plikt til å utvikle «nasjonale normer og standarder for et godt folkehelsearbeid».
Statlige, regionale og lokale aktører har i årene etter loven kom, gjort seg erfaringer med det lokale og regionale folkehelsearbeidet. En kartlegging foretatt av Helsedirektoratet i 2025 viser at
- 81 % av kommunene har utarbeidet eller utarbeider nå et oversiktsdokument over helsetilstanden i kommunen og faktorer som påvirker denne.
- 71 % av kommunene involverer fem eller flere deler av kommunen i oversiktsdokumentet.
- 69 % av kommunene samarbeider med andre kommuner om folkehelsearbeidet og/eller miljørettet helsevern.
- 77 % av kommunene har drøftet de identifiserte hovedutfordringene i arbeidet med kommunal planstrategi.
- 60 % av kommunene har gjennomgått og vurdert sitt arbeid med folkehelse i 4-årsperioden.
Samtidig vet vi at selv om det er stor utvikling og fremdrift i folkehelsearbeidet lokalt, viser undersøkelser at det det er stor variasjon mellom kommuner i hvor langt de har kommet i folkehelsearbeidet (NIBR 2012, 2014, 2018) (Helsetilsynet 2024). Fra kommunalt hold har tilbakemeldingene i perioden i stor grad konsentrert seg om hvordan jobbe for å få etablert et systematisk folkehelsearbeid.
- Hvordan bruke kunnskap fra oversiktsdokumentet i lokalt og regionalt plan- og utviklingsarbeid?
- Hvordan forankre og iverksette tiltak?
- Hvordan arbeide tverrsektorielt?
Prosess
Revisjon av veilederen etter lovendringene i 2025 er utført av Helsedirektoratet. Direktoratet vil etter at første versjon av veiledning er publisert, involvere målgrupper og andre relevante aktører i arbeidet med videreutvikling av veiledningen.
Helsedirektoratet har ansvar for å oppdatere veilederen. Dette gjøres fortløpende.