Hopp til hovedinnholdet

KAPITTEL 1
Fagspesifikk innledning - psykisk helsevern for barn og unge

Spesielle trekk ved fagområdet psykisk helsevern for barn og unge

Psykisk helsevern for barn og unge er et vidt fagfelt som primært dekker alderen 0-18 år, men hvor påbegynt behandling før 18 år kan videreføres til 23 år[1]. Arbeidet foregår tverrfaglig i et bio/psyko/sosialt/pedagogisk perspektiv. Psykiske lidelser må avgrenses mot normale utviklingsvansker, normal omsorgsproblematikk og normale livskriser/"livslidelser". Utredning og behandling må ofte ses som habiliterende, med fokus på tilrettelegging for barnet/ungdommen i familie, barnehage, skole og fritid. Det bør legges vekt på en god dialog med foreldre/foresatte. Dette kan kreve samarbeid med andre tjenester for barn i kommunen, som pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern, helse- og sosialtjeneste, helsestasjoner og fastleger.

Behandlingstiltak kan være rettet mot andre enn pasienten selv. De kan omfatte opplæring, rådgivning og veiledning til foresatte og andre nærpersoner. Tiltak kan også rette seg mot familiesystemet. Tiltak overfor pasientens nærstående blir en del av den helsehjelpen som ytes til barnet/ungdommen fra spesialisthelsetjenesten.

Spesialisthelsetjenesten har viktige oppgaver knyttet til veiledning og kompetanseoverføring til førstelinjetjenester[2].

Faglig grunnlag for arbeidet

Den nasjonale arbeidsgruppen for psykisk helsevern for barn og unge har i arbeidet støttet seg til retningslinjer som har vært utarbeidet regionalt og ved enkelte større poliklinikker innenfor psykisk helsevern for barn og unge. Tilstandsgruppene i prioriteringsveilederen er beskrevet enten som diagnoser eller som kliniske tilstandsbilder.

Foresatte

I tilfeller der barn/ungdom ikke bor sammen med biologiske foreldre brukes betegnelsen «foresatte» om nærmeste omsorgspersoner, herunder barnevernet.

Forventet nytte av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten

Det er individets situasjon og belastning som skal tillegges vekt, og ikke spesifikke hendelser i barnets/ungdommens eller familiens liv. Enkelte symptomer er særlig alvorlige, slik som suicidalfare, hurtig vekttap, tap av ferdigheter, utviklingsmessig stagnasjon, betydelig funksjonsfall eller store atferdsendringer. Den forventede nytten av helsehjelpen vil avhenge av problemets karakter, forhold ved barnet selv, eller forhold ved barnets familie/foresatte.

I enkelte tilfeller kan spesialisthelsetjenestens vurdering konkludere med at helsehjelp fra psykisk helsevern for barn og unge ikke vil kunne bedre pasientens psykiske helsetilstand. En slik konklusjon forutsetter inngående kjennskap til barnet/ungdommen og familien/foresatte, slik som nylig gjennomførte utredninger og/eller behandlingsforsøk overfor barnet og/eller deres familie/foresatte. I slike tilfeller må spesialisthelsetjenesten invitere til samarbeid med førstelinjen. Hensikten må være å bedre forutsetningene for at barnet/ungdommen senere skal kunne nyttiggjøre seg individuelt tilpasset helsehjelp.

Det stadig økende omfanget av skolefravær/skolevegring gir liten prediktiv verdi for psykiske lidelser som er så alvorlig at de skal gis helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Tilstanden gis ikke rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Skolefravær/skolevegring kan vektlegges som individuell faktor når pasienten er henvist for andre symptomer/lidelser.

Rustilstander eller avhengighetsvansker er ikke en egen tilstand i prioriteringsveilederen. Barnet/ungdommen skal vurderes ut fra sin psykiske tilstand. Rusatferden eller avhengighetsvanskene skal vurderes som egne tilleggsfaktorer som kan medføre kortere ventetid. Se derfor prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Utfyllende om sårbare grupper

Spesialisthelsetjenesten bør sammen med førstelinjen ha spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser. Sårbarheten kan skyldes forhold ved pasienten selv eller belastninger som barnet eller ungdommen har på grunn av forhold utenfor dem selv. For eksempel vil enkelte barn og deres familier motta tjenester fra barnevernet, og noen barn vil være under barnevernets omsorg. Andre sårbare grupper er mindreårige flyktninger og barn av asylsøkere, barn av rusmisbrukere og/eller foreldre med psykiske tilstander. Da vi vet at barn og unge i disse gruppene er spesielt utsatt for utvikling av alvorlige psykiske tilstander, bør dette kunne medføre kortere ventetid.

Barn og unge som er eller har blitt mobbet og/eller traumatisert bør en også være oppmerksom på, da disse gruppene er utsatt for å utvikle psykiske tilstander eller å ha senvirkninger av sine traumer.

Barnas/ungdommenes samlede situasjon vil kunne kreve koordinert innsats fra spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, barnevernet og skole/barnehage.

Mistanke om, eller psykisk lidelse hos barn med psykisk utviklingshemning

Blant barn og unge med psykisk utviklingshemning er det store individuelle forskjeller i graden av utviklingshemning. Psykisk utviklingshemning gir økt risiko for psykiske symptomer og lidelser, og psykiatriske symptomer hos mennesker med psykisk utviklingshemning skal vurderes etter relevante tilstandsgrupper i prioriteringsveilederen. Se derfor prioriteringsveilederen for habilitiering av barn og unge. Barn og unge med lett eller moderat psykisk utviklingshemning og som har en psykisk lidelse, skal som hovedregel ha sitt tilbud i psykisk helsevern for barn og unge.

Samtykke til helsehjelp til barn og unge

Begge foreldre (med foreldreansvar) skal som hovedregel samtykke til helsehjelp til barnet. Barnet skal alltid ha informasjon, ut fra alder og personlige forutsetninger. Barna har også rett til å bli hørt, og fra 12 år skal de alltid høres. En tilføyelse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 gjør det enklere å yte helsehjelp med samtykke fra bare en av foreldrene. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd bokstav b, regulerer dette også der foreldrene er uenige om hvorvidt barnet skal ha helsehjelp. Dette kan være aktuelt ved familiekonflikter eller ulik vurdering av helsehjelpen. I disse situasjonene kan den ene forelderen alene gi samtykke til helsehjelpen, forutsatt at kvalifisert helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få den aktuelle hjelpen.

[1] Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge, Helsedirektoratet IS-1570.

[2] Spesialisthelsetjenesten skal etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 gi slik veiledning som er påkrevd for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift. Plikten omfatter alle forhold som knytter seg til undersøkelse, behandling, pleie, omsorg eller rehabilitering av pasienter.

Først publisert: 12. oktober 2015 Sist faglig oppdatert: 10. oktober 2015