Virksomheten må ha rutiner for når og hvordan informasjon skal gis. Rutinene må gjøres kjent og virksomheten må legge til rette for at helsepersonell får opplæring i å vurdere på hvilket tidspunkt informasjonen bør gis.
God praksis tilsier at informasjon om obduksjon, reservasjonsrett og dødsstedsundersøkelse bør gis tidligst mulig. Informasjonen bør også gjentas slik at informasjonen modnes og foreldrene gis anledning til å stille spørsmål. Det vil ofte være slik at et medisinsk behov for å gjennomføre obduksjon så raskt som mulig, kan komme i konflikt med behovet for å ivareta de pårørende på best mulig måte. Dette er hensyn som helsepersonellet må avveie i den konkrete situasjonen og informere foreldrene om. Det er derfor viktig at det settes av god nok tid til første samtale, at den gjennomføres i rolige, trygge rammer og inneholder momentene som beskrives i kapittel 5.
Helsepersonellet må hjelpe foreldrene med å ta en beslutning som er riktig for foreldrene. Foreldrene må kjenne seg trygge på at de vil få samme oppfølging selv om de ønsker å benytte reservasjonsretten.
Selv om foreldrene i utgangspunktet er skeptiske til obduksjon viser det seg at mange endrer holdning dersom de får god nok informasjon. Det kan derfor være nødvendig med flere samtaler.
Muntlig informasjon bør etterfølges av skriftlig informasjonsmateriell fordi personer i sjokk ofte vil ha vanskeligheter med å ta inn informasjon som gis.
Det må opprettholdes god dialog underveis. Dette gjelder også etter at obduksjonen er utført.
Dødsmåte og omstendigheter rundt dødsfallet vil ha betydning både for hvordan og når informasjon om obduksjon og reservasjonsrett kan gis. For eksempel vil det ved fosterdød eller dødfødsler være tid og mulighet til å informere allerede før igangsetting av fødselen, og så gjenta informasjonen og åpne for samtale og spørsmål etter fødselen.
Etterlatte etter dødfødsler anbefaler at obduksjon introduseres som tema tidlig, og før igangsetting av fødsel, slik at foreldrene/nærmeste pårørende har god tid til å vurdere obduksjon, se Legeforeningens veileder ved obduksjon av fostre og barn (pdf).
Ved brå død i og utenfor sykehus vil tidsaspektene være annerledes enn i de tilfellene der for eksempel en fødsel igangsettes. Tidsaspektet vil ha betydning for hvor god tid det bør settes av til den første samtalen.
Nedbrytningen av kroppen starter umiddelbart etter at døden inntrer. Hvis barnet blir liggende flere dager i romtemperatur, kan det gjøre obduksjonen svært vanskelig. Som hovedprinsipp bør derfor obduksjon gjennomføres så snart som praktisk mulig.
Foreldrene må få informasjon om muligheten til å se barnet før obduksjonen og stelle barnet etter obduksjonen. Dette er viktig for sorgarbeidet. Hvordan dette praktisk ordnes avhenger av lokale forhold.
Som helsepersonell bør man også være klar over at hvis det skal tas en vevsprøve til genetisk undersøkelse bør den av hensyn til resultatet tas så tidlig som mulig, helst mens barnet fortsatt er på føde/barneavdelingen, se Legeforeningens veileder ved obduksjon av fostre og barn.