Enkelte mennesker kan være i risikosonen for utnyttelse og menneskehandel. Helsevesenet møter sårbare personer som kan være utsatt for utnyttelse og menneskehandel. Helsepersonell er i posisjon til å identifisere antatte ofre og henvise videre til riktig hjelpetilbud.
Dette kapittelet handler om hva man som helsepersonell kan gjøre i møte med disse pasientene, både i en akuttfase og i situasjoner der man har lengre tid til identifisering av mulige ofre.
Menneskehandel innebærer at mennesker gjennom bruk av vold, trusler eller misbruk av sårbar situasjon blir tvunget, utnyttet eller forledet til ulike former for arbeid/tjenester, prostitusjon, andre seksuelle formål, kriminalitet, tigging, krigstjeneste eller organhøsting.
Dersom du mistenker at en person utnyttes, kan du ta kontakt med ROSA (Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet og Assistanse), telefon 22 33 11 60, som kan veilede både helse- og omsorgstjenesten. Tjenesten er døgnåpen. Mulige ofre for menneskehandel kan også selv kontakte ROSA. I akuttsituasjoner kan du også kontakte politiet.
Les mer om hvor helsepersonell kan få veiledning.
Helsepersonell har plikt til å forsøke å avverge mulig eller pågående utnyttelse og menneskehandel. Det er også viktig å identifisere og følge opp mulige ofre for menneskehandel og utnyttelse slik at man kan gi riktig helsehjelp og henvise til hjelpeapparatet, dersom pasienten ønsker det.
Grov menneskehandel er omfattet av avvergingsplikten (Straffeloven §196). Avvergingsplikt går foran taushetsplikten. Tegn på grov menneskehandel er at den som kan bli utsatt for handlingen er under 18 år, at det kan bli brukt grov vold eller tvang, eller at handlingen kan medføre betydelig utbytte. Les om avvergingsplikt og meldeplikt (politiet.no).
Taushetsplikten er ikke til hinder for å dele anonymiserte opplysninger.
Se Helsedirektoratets veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt.
Hvis du kommer i kontakt med mulig offer for menneskehandel bør du søke rådgivning.
ROSA – bistand hele døgnet
ROSA tar imot henvendelser fra alle som kommer i kontakt med mulige ofre menneskehandel og fra ofre selv. Telefonnummer: 22 33 11 60.
NAV Grünerløkka v/Human Trafficking Support Oslo
Det er et landsomfattende råd- og veiledningskontor om menneskehandel for øvrige NAV-kontorer i Norge. Telefonnummer: 99 47 02 79, telefontid 08-15.30.
Les mer hos NAV Grünerløkka v/Human Trafficking Support Oslo (menneskertilsalgs.no).
Hvis personen kan være mindreårig, bør barnevernet kontaktes umiddelbart. Helse- og sosialarbeidere har meldeplikt til barnevernet når det oppstår mistanke om at et barn er eller står i fare for å bli utnyttet i menneskehandel. Dette gjelder også når barnets alder er ukjent, men det er grunn til å tro at vedkommende er under 18 år.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
Bufdir har egen veiledningstelefon for mistanke om mindreårige ofre for menneskehandel, telefonnummer: 46615000, telefontid 08.00-15.45.
Menneskehandel innebærer at mennesker gjennom bruk av vold, trusler eller misbruk av sårbar situasjon blir tvunget, utnyttet eller forledet til ulike former for arbeid/tjenester, prostitusjon, andre seksuelle formål, kriminalitet, tigging, krigstjeneste eller organhøsting.
Menneskehandel og utnyttelse er brudd på menneskerettighetene og er forbudt i Norge. Straffelovens § 257 og §258 definerer menneskehandel i norsk regelverk (lovdata.no).
Også norske statsborgere kan være utsatt for menneskehandel og utnyttelse i Norge.
De som utsettes for menneskehandel vil ikke alltid se seg selv som ofre eller oppfatte at de er i situasjonen ufrivillig.
Helsepersonell i Norge har avvergingsplikt, les om helsepersonellets ansvar for å identifisere og forsøke å avverge menneskehandel.
Det finnes flere tegn på utnyttelse som helse- og sosialarbeidere kan identifisere i møte med den enkelte. Slike tegn kan gjenkjennes ved observasjoner, fakta, uttalelser og annen informasjon helse- og sosialarbeideren tilegner seg om en person.
Les om veiledningstjenester for helsepersonell ved mistanke om utnyttelse og menneskehandel og informasjon om hvilke instanser man kan kontakte.
Generelle tegn på utnyttelse eller menneskehandel kan blant annet være at en person ikke får være alene med helsepersonell, ikke får snakke på vegne av seg selv, forteller en inkonsekvent historie eller ikke har id-papirer.
Pasienten har ikke kontroll over egne papirer eller oppholdssted, eksempelvis:
Pasienten har ikke kontroll over kommunikasjon og relasjoner, eksempelvis:
Pasienten er unnvikende i kommunikasjonen med helsepersonell, eksempelvis:
Hvilke helseproblemer den enkelte har, avhenger blant annet av hvor vedkommende er fra (helserisiko og tilgang til helsetjenester i hjemlandet), den enkeltes erfaringer med vold og overgrep før og under menneskehandelssituasjonen, og tilgang til støtte og tilrettelagt hjelp i etterkant. På grunn av fattigdom og dårlige levekår har mange ofre for menneskehandel hatt helseproblemer også i forkant av utnyttelsen.
De fysiske og psykiske helsesymptomene fremstår ofte som sammenvevd, spesielt i den akutte perioden under eller umiddelbart etter menneskehandelssituasjonen. Symptomer kan sammenfalle med, og forverres av, posttraumatiske reaksjoner.
Ofre for menneskehandel har ofte mange fysiske helsesymptomer. Disse kan henge sammen med utnyttelsesformen, som seksuelle- og reproduktive problemer, muskel- og skjelettlidelser og skader etter vold.
Fysisk smerte og ubehag kan skyldes biologiske, psykologiske eller psykosomatiske forhold (ikke-psykiatriske symptomer forårsaket av psykologiske reaksjoner). Her følger en liste med noen av helseproblemene man kan se hos personer som er under utnyttelse eller er ofre for menneskehandel. Disse helseproblemene kan også oppstå av andre årsaker og i andre sammenhenger.
Tegn på fysisk misbruk eller (uforklarte) skader:
Nevrologiske tilstander:
Reproduktive problemer:
Rusmisbruk
Kostholdsrelaterte symptomer:
Andre helseproblemer:
Ofre for menneskehandel viser i stor grad symptomer på angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). For mange avtar symptomene på angst og depresjon over tid, men det mindre sannsynlighet for bedring av PTSD uten behandling. En del har selvmordstanker, og/eller skadelig bruk av rusmidler. Psykisk helse påvirkes negativt av voldserfaringer før og under utnyttelsen, og av liten sosial støtte og udekkede behov i perioden etterpå.
Psykiske helseindikatorer:
Sosiale eller utviklingsmessige indikatorer:
Helse- eller sosialarbeideren bør forsøke å snakke med pasienten/brukeren. Dette kan være ved å snakke med brukeren/pasienten på tomannshånd, dersom forholdene ligger til rette for det. Da kan du forsøke å avklare situasjonen og/eller ta opp din bekymring, samt informere muntlig om aktuelle hjelpetilbud.
Dersom det ikke går an å gjennomføre en trygg samtale, for eksempel fordi brukeren/pasienten har med seg en følgeperson, bør man forsøke å tilrettelegge for en trygg samtale senere. Dette kan være ved å «holde på» personen til man kan snakke med vedkommende om kort tid eller å finne et påskudd for en ny avtale.
Når du skal forsøke å avklare om den du skal snakke med er utsatt for menneskehandel, er det lurt å planlegge samtalen. Tenk igjennom:
Tillit: For å oppnå personens tillit, bør du vurdere nøye hvem som deltar i samtalen, hvor og hvordan den skal foregå. Så langt som mulig bør det tas hensyn til personens egne ønsker for hvem han eller hun vil snakke med og hvor samtalen skal finne sted.
Sikkerhet: Det er viktig å tenke sikkerhet, og unngå å gjøre noe som kan bidra til å forverre personens trusselsituasjon, selv om dette kan legge begrensinger for kontakten med vedkommende. Personen er ikke alltid selv klar over eventuelle farer ved å røpe hva som skjer, men i noen tilfeller kan selv en «uskyldig» samtale sette personen eller dennes familie i risiko. Dersom en som oppgir å være slektning eller venn av personen insisterer på eller tilbyr seg å være med i samtalen for å tolke, kan det være klokt å la være.
Tolk: Det er viktig å bruke kvalifiserte tolker og sette seg inn i forsvarlig bruk av tolk. Tolkens kjønn og bakgrunn kan innvirke på samtalen. Felles språk og kulturbakgrunn kan være en fordel, men kan også utløse frykt for fordømmelse fra en person fra samme kulturkrets, eller for at informasjon kan spres i et miljø. Personen man skal snakke med bør derfor ha størst mulig innvirkning på valg av tolk, og man bør sammen avgjøre om det er best med tolking ved personlig oppmøte eller over telefon.
Akutt krisesituasjon: Dersom personen befinner seg i en akutt krisesituasjon, har vedkommende behov for omsorg i form av fysisk trygghet, hvile, mat og drikke, og emosjonell støtte. I slike situasjoner må samtalen gjennomføres på et senere tidspunkt, når personen føler seg trygg.
Ofre for menneskehandel vil ofte avslå tilbud om bistand og beskyttelse. Uansett utfallet av samtalen, har det hatt en verdi i seg selv at noen har vist at de har brydd seg og tatt seg tid til å informere om rettigheter og muligheter. Dette kan også være avgjørende for at personen senere vet hvor vedkommende kan henvende seg, dersom han eller hun ønsker hjelp på et senere tidspunkt.
Enkelte som har vært grovt utnyttet i menneskehandel vil fortelle sin historie og ha et ønske om å få hjelp ut av situasjonen – særlig dersom de blir sett av fagpersoner som har kunnskap om særlig sårbare grupper og indikatorer på menneskehandel, og som har anledning til å ha tilrettelagte samtaler i en trygg setting. Ofte vil imidlertid personer som er utnyttet i menneskehandel vegre seg for å fortelle. De kan unnlate å svare på spørsmål og fortelle usammenhengende eller selvmotsigende historier. Årsaken kan være frykt for, instruksjoner fra, eller lojalitet til de som er involvert i utnyttelsen. Det kan også handle om mistillit til norske myndigheter og usikkerhet for hva som vil skje med dem dersom de forteller sannheten.
Før du gjennomfører en samtale med et mulig offer for menneskehandel, bør du tenke nøye igjennom om du selv er i stand til å gjennomføre en god samtale, om du trenger veiledning fra eksperter i forkant av samtalen, eller om du bør henvise personen til andre instanser/personer som kan gjennomføre samtalen.
Dersom pasienten ikke snakker norsk, eller verken pasient og helsepersonell snakker godt engelsk, vil det være nødvendig å bruke tolk under samtalen(e).
Krav om bruk av tolk:
Alle deler av helse- og omsorgstjenesten er pliktig å ha klare rutiner for hvordan og i hvilke situasjoner man skal bruke tolk. Mulighet for vold, overgrep, utnyttelse eller mistanke om menneskehandel bør være en slik situasjon. En kvalifisert tolk har utdannelse og melder selv ifra dersom vedkommende er inhabil i møte med pasienten, ikke snakker pasientens språk/dialekt eller dersom det er andre faktorer som gjør at en tolkesamtale ikke kan gjennomføres på en forsvarlig måte.
Ofre for menneskehandel kan risikere alvorlige represalier fra bakpersoner dersom de forteller om utnyttelsen. Mange kvier seg derfor for å bruke tolk i konsultasjonene. Det kan derfor være nyttig å bruke telefontolk i disse konsultasjonene, slik at tolken ikke kan se pasienten. Det er ekstra viktig med god informasjon og planlegging i situasjoner der pasienten også må få tillit til tolken før vedkommende eventuelt ønsker å fortelle om sin historie.
En potensielt traumatiserende hendelse innebærer en trussel mot liv eller fysisk og psykisk integritet hos seg selv eller andre. Mange ofre for menneskehandel kan ha opplevd slike hendelser.
I møte med ofre for menneskehandel og annen utnyttelse, må helse- og sosialarbeidere ta hensyn til at pasienten/brukerens tidligere erfaringer påvirker deres helse og deres møte med hjelpeapparatet. Møtet med helsepersonellet kan i seg selv utløse en reaksjon hos pasienten.
Traumebevisst omsorg er en tilnærming som tar hensyn til den potensielle effekten pasientenes tidligere opplevelser av overgrep kan ha på deres helse og på deres møte med helsevesenet. Målet er å sikre at all hjelp og omsorg er
Les mer om traumesensitiv tilnærming (menneskertilsalgs.no).
Mange som har vært utsatt for menneskehandel, kvier seg av ulike årsaker for å fortelle om utnyttelsen. Det er dermed ikke sikkert at situasjonen er mer avklart etter at du som helse- og sosialarbeider har gjennomført en samtale med mål om å bekrefte eller avkrefte at brukeren/pasienten er utnyttet.
Det er minst fire mulige utfall av en slik samtale:
Når brukeren/pasienten forteller om utnyttelse, og ønsker hjelp, er det viktig at du som helse- og sosialarbeider må handle. Avhengig av situasjonen, og hva personen selv ønsker, kan du enten umiddelbart ta kontakt med en relevant hjelpeinstans (dette bør uansett tilbys), eller du kan gi informasjon om hvor vedkommende kan henvende seg på egen hånd på et senere tidspunkt (dersom han eller hun ikke ønsker kontakt med én gang). I sistnevnte situasjon anbefales det at du tilbyr en ny avtale med brukeren/pasienten, i tilfelle det viser seg å likevel være vanskelig for personen å ta kontakt på egen hånd.
Dersom personen bekrefter utnyttelse, men gir uttrykk for at han eller hun ikke ønsker hjelp, må du respektere dette (gjelder voksne). Det er imidlertid viktig at brukeren/pasienten får informasjon om sine rettigheter, og hvor personen kan få hjelp dersom han eller hun ombestemmer seg eller situasjonen forverrer seg. Det anbefales også at du lager ny avtale med brukeren/pasienten, og/eller oppfordrer personen til å ta kontakt igjen ved behov. Du kan om nødvendig være litt kreativ når det gjelder målsetninger med nye avtaler, for eksempel at det er behov for nye prøver eller at du skal undersøke og komme tilbake med mer informasjon om et tilbud/aktivitet som kan være interessant.
Det kan være nødvendig å bruke tid på å bygge tillit, og gjennomføre flere samtaler. Her kan du igjen være kreativ når du formidler behovet for flere avtaler/samtaler. De som er utsatt for menneskehandel kan ha mange grunner til å ikke ville fortelle om sin situasjon, og det kan være at de selv ikke oppfatter at de er utnyttet. Det er derfor viktig at du ikke opplever det som mislykket dersom du ikke klarer å få bekreftet eller avkreftet at brukeren/pasienten er et mulig offer for menneskehandel. Samtalen kan uansett ha satt i gang prosesser som gjør at personen lettere vil kunne fortelle om utnyttelse og/eller oppsøke hjelp på et senere tidspunkt.
Når du som helse- og sosialarbeider har vært bekymret for om en bruker/pasient er utnyttet i menneskehandel, men får avkreftet dette gjennom en samtale, vil det som regel vise seg at personen uansett er i en vanskelig situasjon. Det kan for eksempel dreie seg om vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll eller tvangsekteskap. Den vanskelige livssituasjonen kan også være relatert til personens migrasjonsstatus, for eksempel dersom han eller hun ikke har lovlig opphold i Norge. Sistnevnte situasjon er i seg selv en stor risikofaktor for fremtidig utnyttelse. Det er viktig at du som helse- og sosialarbeider tar tak i og følger opp eventuell annen problematikk som blir avdekket, og at videre oppfølging ikke utgår fordi du har fått avkreftet at personen er utsatt for menneskehandel.
Alle mennesker i landet har rett til
Det er lovlig å yte helsehjelp utover det pasienten formelt har rett til.
Ofre for menneskehandel har rett til helsetjenester. Hvilke rettigheter den enkelte har, kan avhenge av personens oppholdsstatus. Mange rettigheter følger av medlemskap i Folketrygden. Dette forutsetter imidlertid et forventet opphold i landet på minimum 12 måneder, og inkluderer blant annet statsborgere, asylsøkere, flyktninger, personer med oppholdstillatelse og mange personer med arbeidstillatelse.
Enkelte mennesker er imidlertid unntatt, blant annet personer uten lovlig opphold, såkalte «papirløse migranter». Det kan være personer med endelig avslag på asylsøknaden, personer med annet visum som har gått ut, har en tilbaketrukket oppholdstillatelse eller personer som ikke har vært registrert i Norge. Å være uten lovlig opphold i et land, gjør en sårbar for mange typer utnyttelse.
Generell informasjon om rett til helsetjenester til:
Det finnes enkelte helsetilbud til personer uten lovlig opphold, blant annet helsesentrene for papirløse i Oslo og Bergen. I tillegg har mulige ofre for menneskehandel i Oslo tilgang til Human Trafficking Support Oslo, som tilbyr utvidede tjenester til personer uten lovlig opphold i landet. Trondheim kommune har et tilbud til disse pasientene, og det samme finnes for internerte på Trandum utlendingsinternat.
Det finnes også mange barrierer for tilgang til helsetjenester, uavhengig av rettigheter. Ofre for menneskehandel kan være fysisk forhindret av et bakpersonsapparat, de kan mangle kjennskap eller tillit til tjenestene, ha lav helsekompetanse eller møte geografiske og økonomiske barrierer. Rett til helsetjenester alene, er ikke en garanti for at mulige ofre for menneskehandel oppsøker helsetjenestene.
Status som mulig offer for menneskehandel utløser visse rettigheter, blant annet knyttet til juridisk bistand, oppholdsstatus, rett til bolig, rett til helsetjenester m.m.
Norge ratifiserte Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (Europarådskonvensjonen), i 2008. Den fastslår at personer som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel har rett til bistand til fysisk, psykisk og sosial restitusjon. Ifølge artikkel 12, skal bistanden minimum omfatte:
Noen mulige ofre har dette fra tidligere, blant annet de som er statsborgere eller har oppholdstillatelse. Det er svært viktig å ta utgangspunkt i den enkeltes situasjon og de muligheter og rettigheter som allerede er til stede for den enkelte.
Siste faglige endring: 14. februar 2023