I praksis er tilhørighet til gruppe C uavhengig av diagnose og tilstand. Både somatisk og psykisk syke og personer med ruslidelser kan omfattes av gruppen.
Les mer om rettigheter til tannbehandling for personer med ruslidelser.
Pasienter i institusjon
Pasienter som er innlagt i institusjon har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten.
Begrepet «institusjon» omfatter alle kommunale eller statlige helseinstitusjoner, samt private helseinstitusjoner som har avtale med kommune eller regionalt helseforetak. Opphold i private behandlingssteder som verken har avtale med kommune eller regionalt helseforetak faller utenfor bestemmelsen. Det samme gjør poliklinisk behandling som ikke medfører innleggelse i institusjon.
Pasienter i hjemmesykepleie
Pasienter som har vedtak om helsetjenester i hjemmet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 bokstav a, har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten, dersom tjenestene de mottar er å anse som hjemmesykepleie.
Med hjemmesykepleie menes helsetjenester i hjemmet i form av lettere behandling, sårbehandling, legemiddelhåndtering, psykiatrisk sykepleie mv.
Hjelp som ikke anses som hjemmesykepleie:
- Personlig assistanse og praktisk bistand. Eksempler: Hjelp til matlaging, dusj og stell, hjelp til å gå i butikken og møte til avtaler.
- Andre helsetjenester i hjemmet. Eksempler: Fotterapi, fysioterapi- eller ergoterapitjenester.
Det er ikke avgjørende at helsehjelpen gis av en sykepleier eller av annet helsepersonell. Det avgjørende er typen hjelp som gis.
Se Veileder for saksbehandling for mer informasjon om tildeling av helse- og omsorgstjenester etter § 3-2 nr. 6.
Hva som menes med «i hjemmet»
Hjemmesykepleie tar utgangspunkt i pasientens hjem. Med hjem menes også omsorgsbolig, bofellesskap, trygdebolig og andre private eller kommunale tilpassede boliger som ikke er institusjon. Det er ikke et absolutt krav at tjenesten utføres innendørs i pasientens hjem, men tjenesten må ta utgangspunkt i hjemmet.
Helsetjenester som tilbys utenfor pasientens hjem, eller som pasienten oppsøker selv, omfattes ikke. Dette innebærer at tjenester som ytes ved hjelp av ACT/FACT-team og lignende ambulerende tjeneste alene ikke gir rettigheter til tannbehandling i den offentlige tannhelsetjenesten.
Tilleggsvilkår for rett til gratis tannbehandling
I forskrift om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten (lovdata.no) og i departementets merknader til forskriften er det gitt enkelte tilleggsvilkår som må oppfylles for at man skal ha rett til at tannbehandlingen gis gratis.
Tremånederskravet
Pasientene har rett til å få nødvendig tannhelsehjelp når institusjonsoppholdet eller hjemmesykepleien fra kommunen har vart, eller er ment å vare, i tre måneder eller mer. For pasienter som tildeles helse- og omsorgstjenester fra kommunen, enten i institusjon eller i hjemmet, vil det fremgå av tildelingsvedtaket hvor lenge tjenestene tildeles for.
Hvis tannbehandlingen pasienten trenger har sammenheng med, eller påvirker, den sykdommen som pasienten behandles for, skal nødvendig tannhelsehjelp være gis fra første dag.
Regelmessighetskravet
Når pasienten mottar tjenester i form av hjemmesykepleie, må kommunen gi hjemmesykepleie minst én gang i uken for at pasienten skal ha rett til å få nødvendig tannhelsehjelp gratis fra den offentlige tannhelsetjenesten. Ved tradisjonelle hjemmesykepleietjenester, innebærer dette at pasienten får besøk fra en ansatt i hjemmetjenesten minst én gang i uken.
Hvis hjemmesykepleien gis med velferdsteknologi, for eksempel med en elektronisk medisindispenser, er regelmessighetskravet oppfylt når man vurderer at pasienten ville ha fått besøk av en ansatt i hjemmetjenesten minst én gang i uken hvis man hadde gitt tjenester på den tradisjonelle måten.
Særlig om nødvendig og forsvarlig tannhelsehjelp
Behandlingen som den offentlige tannhelsetjenesten gir, skal sikre at pasientene oppnår akseptabel oral helse. Dette innebærer at brukeren ikke har smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen, at brukeren har tilfredsstillende tyggefunksjon, og at brukeren kan kommunisere og ha sosial omgang uten problemer som skyldes tennene. Tannhelsepersonalet må alltid vurdere i det enkelte tilfellet hva som er nødvendig og forsvarlig tannbehandling for den enkelte pasient, og tilpasse behandlingen deretter.
Se mer om nødvendig tannbehandling i veilederen God klinisk praksis i tannhelsetjenesten.