Resultater
I 2022 fikk rundt 68 000 personer i alderen 65 år og eldre utlevert legemidler med betydelig antikolinerg effekt på apotek etter resept fra allmennlege. Dette tilsvarer 6,5 prosent av den eldre befolkningen i Norge, og er en nedgang fra 6,8 prosent året før. Andelen har blitt gradvis redusert over tid. I 2010 var andelen 9,3 prosent.
Det er noe variasjon mellom fylkene. I 2022 var andelen med minst én resept høyest i Innlandet med 7,4 prosent. Andelen var lavest i Trøndelag med 5,2 prosent. Den fylkesvise variasjonen har vedvart over tid, men det har vært en nedgang over tid i alle fylker.
Forbehold ved tolkning
Kun rekvireringer fra allmennlege telles med. Rekvireringer i spesialisthelsetjenesten vises ikke. Den totale rekvireringen av legemidler med betydelig antikolinerg effekt til eldre i en kommune kan derfor være høyere enn det som fremkommer av statistikken.
Medisiner som deles ut på sykehjem er heller ikke inkludert, da utleveringer på individnivå i sykehjem ikke inngår i Legemiddelregisteret. Datagrunnlaget beskriver derfor kun legemiddelbruken hos de eldre som klarer seg hjemme, altså de friskeste eldre. Dette gjør at tallene fra Legemiddelregisteret kan gi feilaktige anslag for andel brukere i de eldste aldersgruppene.
Allmennlege defineres som en lege som hovedsakelig benytter ICPC-2-diagnosekoder ved rekvirering av legemidler på blå resept. Denne definisjonen er ikke helt presis. Dersom det forekommer tilfeller hvor allmennlegen i hovedsak har benyttet diagnosekoder fra ICD-10, vil legen ikke telles med som allmennlege i statistikken.
Kun legemidler som har blitt hentet ut fra apotek inkluderes i indikatoren. Legemidler som har blitt rekvirert, men ikke hentet ut av pasienten, inngår ikke. Alle definerte døgndoser (DDD) av aktuelle ATC-koder som blir hentet ut fra apotek inngår i beregningene, uavhengig av om legemidlene er tatt i bruk av pasienten.
Selv om legemidler utdelt på sykehjem ikke er med i statistikken, så inngår beboere på sykehjem i befolkningsgrunnlaget som benyttes for å beregne andel. Befolkningsgrunnlaget er hentet fra SSB, og er lik alle personer i alderen 65 år og eldre. Dette innebærer at beboerne på sykehjem inngår i nevner, men ikke i teller ved beregning av indikatoren.
I mindre kommuner kan den tilfeldige variasjonen være stor. I tillegg vil flere av de ovennevnte feilkildene kunne slå mer ut i mindre kommuner. Resultatene bør derfor tolkes med forsiktighet.
Grunnet personvernhensyn vises det kun data for kommuner med 5000 innbyggere eller flere. I tillegg vises det ikke verdier for måltall hvor antall pasienter eller rekvirenter er lavere enn 5. I tilfeller hvor det ikke oppgis data for en kommune på kommunenivå, vil data for kommunen inngå for hele landet og for fylket.
Statistikken tar utgangspunkt i pasientens bostedskommune, legens praksiskommune vises ikke.
Om indikatoren
Antikolinerge legemidler er legemidler som hemmer den parasympatiske delen av nervesystemet. Legemidlene brukes blant annet til behandling av Parkinson sykdom, inkontinens, kvalme, depresjon, psykose, allergi og kløe.
Mange legemidler med antikolinerg effekt har utilsiktet virkning utover den primære tilsiktede virkningen. Disse bivirkningene kan være svimmelhet og økt falltendens, tretthet, uro, obstipasjon, urinretensjon, tåkesyn, munntørrhet med karies og periodontitt. Det kan også medføre alvorlige tilstander som svekket kognisjon, forverring av demens, delirium og hjerterarytmier.
Eldre er særlig utsatt for uheldige bivirkninger av legemidler med antikolinerg effekt. Aldersrelaterte fysiologiske forandringer påvirker hvordan legemidlene omsettes i kroppen, og kan blant annet føre til at samme dose legemidler gir høyere konsentrasjon av virkestoffer hos eldre enn hos yngre pasienter. Aldersrelaterte forandringer kan også føre til at legemidlene har lengre halveringstid og gir økt risiko for at de opprinnelige plagene blir forverret ved seponering.
De antikolinerge legemidlene har ulik grad av antikolinerg effekt. Økt grad av antikolinerg effekt øker risiko for bivirkninger. Denne indikatoren måler hvor stor andel av den eldre befolkningen som har fått rekvirert minst én resept på legemidler med betydelig antikolinerg effekt fra allmennlege i løpet av et år. Det skilles ikke mellom volum på rekvireringer. Begrunnelsen for dette er at all rekvirering av legemidler med betydelig antikolinerg effekt til eldre kan gi uheldig utfall, og bør unngås dersom det er mulig.
Målsetting med indikatoren er å redusere bruken av legemidler med betydelig antikolinerg effekt hos den eldre befolkningen.