Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2015 og regulerer retten til å få enkelte omsorgstjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Forarbeidene til bestemmelsen er Prop. 86L (2013-2014) og Innst. 294 L (2013-2014). BPA er en alternativ måte å organisere tjenester på for personer med nedsatt funksjonsevne. Målet er å bidra til at personer med bistandsbehov får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.

I prinsippet innebærer BPA at brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistanse skal gis.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b har rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

Retten til brukerstyrt personlig assistanse gjelder også for personer over 67 år som før fylte 67 år har fått innvilget BPA etter første ledd første punktum. Denne endringen trådte i kraft 1. juli 2020. Formålet med endringen var å sørge for kontinuitet i tjenestetilbudet til brukere som har hatt rett til brukerstyrt personlig assistanse før fylte 67 år, slik at disse får videreført retten også etter dette tidspunktet. Forarbeidene er Prop. 93 L (2019-2020) og Innst. 316 L (2019-2020).

Begrepet «personlig assistanse» omfatter praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b.

Det fremgår videre at retten også omfatter avlastningstiltak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 første ledd nr. 2 for personer med foreldreansvar for hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

Helsetjenester er ikke omfattet av rettigheten. Når det gjelder personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, følger dette forutsetningsvis ved at slike tjenester ikke regnes som helsetjenester. Avlastningstiltak vil imidlertid i mange tilfelle også omfatte helsetjenester. Det er derfor presisert i lovteksten at helsetjenester i avlastningstiltak ikke omfattes av rettigheten.

Selv om helsetjenester ikke kan kreves organisert som BPA, kan kommunen likevel legge enkle helsetjenester inn i BPA-ordningen dersom kommunen og brukeren selv vurderer dette som forsvarlig og hensiktsmessig. En god rettesnor kan være at det folk til vanlig gjør selv bør også en ufaglært assistent kunne gjøre.

Brukere som har en kognitiv funksjonsnedsettelse, psykisk sykdom eller er mindreårig, og derfor eller av andre grunner ikke kan ivareta arbeidslederoppgavene selv, er også omfattet av rettighetsbestemmelsen. Arbeidslederrollen ivaretas da av andre personer på vegne av eller i samarbeid med brukeren. Hvem som kan ivareta arbeidslederrollen på vegne av brukeren følger de alminnelige regler for fullmakt og representasjon. Aktuelle arbeidsledere vil være personer med foreldreansvar for mindreårige barn, verge med mandat på det personlige området, jf. vergemålsloven §§ 16 og 20 flg.

Helsedirektoratet har laget en håndbok Opplæringshåndbok brukerstyrt personlig assistanse BPA (IS-2313) som gir nærmere informasjon om hva det innebærer å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Helse- og omsorgsdepartementet har også gitt ut et eget rundskriv om rettighetsbestemmelsen. Rundskriv I-9/2015: Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Av andre ledd fremgår det at rettigheten ikke omfatter tjenester som krever flere enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester, med mindre brukeren kontinuerlig har behov for slike tjenester. Med «kontinuerlig behov» siktes det til tilsyn med tilstedeværelse til enhver tid. Dette omfatter tjenestesituasjoner der kommunen må tilby én til én bemanning for at tjenesten skal være forsvarlig.

Det følger av dette at dersom brukeren i utgangspunktet omfattes av retten til BPA, men har et punktvis behov for to eller flere tjenesteytere til stede, vil disse timene ikke inngå i timegrunnlaget for rettighetsvurderingen. Med andre ord er det bare timene der personen har behov for én tjenesteyter som skal legges til grunn ved rettighetsvurderingen. I de periodene der personen har behov for to eller flere tjenesteytere, vil tjenestebehovet kunne dekkes enten ved at kommunen yter øvrige helse- og omsorgstjenester med det antall tjenesteytere personen har behov for, eller ved at personen får hele sitt assistansebehov dekket innenfor BPA-ordningen. Det vil også kunne dekkes ved at personens assistent og en tjenesteyter fra kommunen samarbeider om de oppgavene som krever to tjenesteytere. Kommunen må vurdere konkret og i samråd med brukeren hvilken løsning som er mest hensiktsmessig.

Dersom personen har behov for punktvise nattjenester, har personen ikke rett til BPA i dette tidsrommet. Om natten må personens bistandsbehov da dekkes i form av øvrige helse- og omsorgstjenester fra kommunen.

Enkelte brukere har et så omfattende hjelpebehov også om natten at de må ha kontinuerlig én-til-én bemanning, eller kontinuerlig tilstedeværelse av flere enn én tjenesteyter. I slike tilfeller har personen rett til å få disse tjenestene organisert som BPA.

Det er presisert i tredje ledd at med langvarig behov menes behov ut over 2 år.

I fjerde ledd er det presisert at med stort behov menes et tjenestebehov på minst 32 timer per uke. Videre fremgår det at brukere med tjenestebehov på minst 25 timer per uke likevel har rett til å få tjenester organisert som BPA med mindre kommunen kan dokumentere at slik organisering vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Dette gjør det nødvendig å fastlegge hvor mange timer personlig assistanse, eventuelt avlastning, det er behov for i det enkelte tilfelle.

Tjenesteomfanget og type bistand ved BPA skal i utgangspunktet være det samme som ved beregning av timer til personlig assistanse som ikke er organisert som BPA. Retten til BPA berører med andre ord ikke tjenestemengden til brukeren.

Om organiseringen av BPA-tjenestene vil medføre «vesentlig økt kostnad» for kommunen vil bero på en konkret helhetsvurdering, der størrelsen på den økte kostnaden vurderes ut fra de ressurser kommunen ellers ville brukt i den konkrete sak.

Ikke enhver økt kostnad vil føre til at rettigheten bortfaller. Økningen må være vesentlig. Det er stilt krav om at kommunen skal dokumentere dette, det vil si vise hvordan de er kommet frem til at organiseringen av tjenestetilbudet som BPA vil medføre vesentlig økt kostnad for kommunen. Det er ikke stilt formelle krav til dokumentasjonen.

En konsekvens av måten rettigheten er avgrenset på, er at enkelte brukere som har betydelig behov for regularitet og faste rammer i sitt tjenestetilbud, eller av andre grunner vil ha stor nytte av BPA, likevel vil falle utenfor rettigheten. Overfor slike brukere har kommunen likevel en plikt til å ha et tilbud om BPA, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-8. Det skal treffes vedtak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 andre ledd. Dersom bruker er misfornøyd med vedtaket for eksempel ved å ha fått avslag på søknad om BPA, kan vedtaket påklages til statsforvalteren. Reglene for klage i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, herunder reglene om klagens form og innhold i § 7-3 og frist for klage i § 7-5 gjelder på vanlig måte.

Statsforvalteren kan prøve alle sider av saken når det gjelder spørsmålet om en bruker har rett til BPA etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1d. For spørsmål som hører inn under kommunens frie skjønn, som for eksempel hvem som skal være arbeidsgiver og hvordan utgiftsdekningen skal organiseres, skal statsforvalteren i disse sakene legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-7 første ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 2-2.