4. Særskilte regler i tilknytning til autorisasjon, krav om politiattest m.v.

Helsedirektoratets kommentarer

Bestemmelsen pålegger helsepersonell i privat virksomhet å melde om åpning, overtakelse, inntreden eller opphør i virksomhet som yter helsetjenester.

Formålet med første ledd er å gi myndighetene oversikt over helsepersonelldekningen, og dermed ha mulighet til å iverksette styringstiltak ved behov. Andre ledd skal gi tilsynsmyndigheten mulighet til å vurdere tilsynsmessig oppfølgning.

Første ledd

Omfatter alt helsepersonell med autorisasjon og lisens når disse utøver arbeid som helsepersonell i privat virksomhet. Meldeplikten er for eksempel aktuell når en fysioterapeut, kiropraktor eller tannlege starter selvstendig virksomhet i en kommune.

Meldeplikten er obligatorisk. Helsepersonell i privat spesialisthelsetjeneste skal gi melding 
til regionalt helseforetak, mens helsepersonell i annen virksomhet skal gi melding til kommunen. Dette gjelder også for eksempel spesialister i sykehus som påtar seg oppgaver i privat virksomhet utenfor spesialisthelsetjenesten.

Andre ledd

Andre ledd første punktum er en pliktbestemmelse for helsepersonell. Det følger av bestemmelsen at helsepersonell som åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som skal yte helsehjelp til barn eller personer med utviklingshemming, skal fremlegge politiattest for kommune eller regionalt helseforetak. Plikten til å fremlegge politiattest følger av helsepersonelloven § 20 a. Andre punktum er en pliktbestemmelse for kommune og regionale helseforetak. Bestemmelsen pålegger kommunen eller helseforetaket straks å sende en politiattest med anmerkninger videre til Fylkesmannen.

Tredje ledd

Tredje ledd er en forskriftshjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser om meldeplikten etter første ledd. Det er ikke gitt slik forskrift.

Helsedirektoratets kommentarer

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å informere hovedarbeidsgiver om bierverv, engasjement, eierinteresser mv. som kan komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser.

Formålet er å avdekke lojalitetskonflikter, inhabilitet og forhold som hindrer faglig forsvarlig yrkesutøvelse. Det er viktig for tilliten til den offentlige helsetjenesten at det ikke oppstår 
tvil om at avgjørelser tas av hensyn til pasienten og en fornuftig forvaltning av offentlige interesser, og ikke av hensyn til helsepersonellets egne interesser.

Likeledes kan en arbeidsgiver i privat virksomhet begrense en ansatts bierverv for eksempel for å sikre at den totale arbeidsbelastningen ikke går ut over hovedstillingen.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgiver vil i kraft av alminnelige arbeidsrettslige prinsipper ha adgang til å hindre helsepersonell i å ha engasjement/bierverv som innebærer en konflikt med hovedarbeidet.

Bestemmelsen begrenser i seg selv ikke helsepersonells adgang til å inneha bierverv mv.; slike begrensninger kan imidlertid følge av for eksempel arbeidsavtale. Arbeidsgiver kan i kraft av sin styringsrett ha adgang til å nekte helsepersonell å ha bierverv mv. som kommer i konflikt med arbeidet.

Første ledd

Første ledd pålegger helsepersonell å opplyse hovedarbeidsgiver om bierverv mv. som vil kunne innebære en interessekonflikt med arbeidsgiver. Plikten omfatter helsepersonell med autorisasjon eller lisens.

Med bierverv og engasjement menes arbeid som helsepersonell utfører i selvstendig næringsvirksomhet eller for privat eller offentlig arbeidsgiver i Norge eller i utlandet. Bierverv og engasjementer kan også omfatte enkeltstående oppdrag som sakkyndig e.l., deltakelse i forskningsprosjekter med ekstern finansiering mv. Det er først og fremst helsefaglige bierverv og engasjementer som vil omfattes av meldeplikten, men også andre bierverv kan komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser, for eksempel fordi de har et omfang som kan hemme eller sinke arbeidet for hovedarbeidsgiver. Også selvstendig erverv, samarbeidsforhold, så vel som eierskap, for eksempel i form av aksjer, vil være omfattet.

Helsepersonellet har plikt til å melde fra på eget initiativ. Det innebærer at den enkelte selv må vurdere om deres bierverv kan føre til en interessekonflikt med arbeidsgiver.

Begrepet interessekonflikt tolkes vidt og dekker alle slags habilitets- og lojalitetskonflikter. Plikten omfatter enhver potensiell interessekonflikt i forhold til arbeidsgiver som helhet, ikke bare det som dreier seg om ens egen yrkesutøvelse.

Vurderingen av mulig interessekonflikt er objektiv. Det innebærer at det ikke er den enkeltes subjektive oppfatning av om det foreligger potensial for interessekonflikt som er avgjørende. Det er heller ikke avgjørende om det eksisterer en aktuell interessekonflikt. Dersom det foreligger en mulighet for det, enten nå eller i overskuelig fremtid, inntrer meldeplikten. For eksempel hvis en lege har betydelige eierinteresse i et legemiddelfirma, vil dette kunne reise spørsmål ved vedkommendes habilitet ved legemiddelforskrivning. Helsepersonell skal under hele arbeidsforholdet være oppmerksom på mulige interessekonflikter.

Et eksempel på en interessekonflikt hvor meldeplikten inntrer er der helsepersonellet kommer i en direkte konkurransesituasjon med arbeidsgiver. En lege på et sykehus sender for eksempel prøver til analyse i et privat laboratorium der han har eierinteresser fremfor å 
få prøvene analysert ved arbeidsgivers eget laboratorium. Det avgjørende er ikke om en slik handling er faktisk faglig forsvarlig ut ifra hensynet til pasienten, men om eierinteressene i laboratoriet kan være egnet til å skape en lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Et annet eksempel på interessekonflikt er at en offentlig ansatt lege henviser til en privat virksomhet der hun selv arbeider på kveldstid. Henvisningen kan være faglig kurant. Det som kan utløse plikten til å melde etter første ledd er om legens bierverv i den private virksomheten er egnet til å svekke tilliten til henne som offentlig ansatt lege og til hennes beslutninger, eller om det kan reises tvil om hennes lojalitet overfor arbeidsgiver. Slik lojalitetskonflikt kan også oppstå i forhold til andre offentlig arbeidsgivere.

Andre ledd

Andre ledd gir arbeidsgiver adgang til å kreve opplyst om all helsefaglig virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende og for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold o.l. Helsepersonellet skal gi opplysninger når arbeidsgiver ber om det, uavhengig av egen vurdering av konfliktpotensialet. Dette gjelder også ulønnet virksomhet.

Helsepersonells meldeplikt etter første ledd gjelder uavhengig av om arbeidsgiver benytter muligheten etter andre ledd til å be om opplysninger eller ikke. Der arbeidsgiver har bedt om opplysninger, er helsepersonell like fullt forpliktet til å melde fra om potensiell interesse-konflikter som oppstår etter at arbeidsgiver har fått den informasjonen han/hun har bedt om. Velger arbeidsgiver ikke å be om opplysninger, har dette altså ingen konsekvenser for helsepersonellets plikt til å melde fra etter hovedregelen i første ledd. Som etter første ledd plikter helsepersonell å foreta en løpende egenvurdering av sine biervervs potensial for interessekonflikter med hovedarbeidsgiver.

Arbeidsgiver kan be om opplysninger både fra arbeidstakere enkeltvis, fra enkelte helse-personellgrupper og fra virksomhetens ansatte samlet sett.

Tredje ledd

Tredje ledd angir hvilke opplysninger som skal gis. Det skal opplyses om virksomhetens navn og arten og omfanget av helsepersonells bierverv eller engasjement. Unnlatelse av å oppfylle meldeplikten kan medføre sanksjoner fra både arbeidsgiver og tilsynsmyndigheter. Helsepersonell fritas ikke for ansvar på grunn av manglende kunnskap om meldeplikten.

Fjerde ledd

Fjerde ledd presiserer at bestemmelsen ikke begrenser helsepersonells plikt til å informere om bierverv som følger av avtale eller annet regelverk. De regionale helseforetakene har fastsatt interne retningslinjer for bierverv, herunder plikt til å melde om dette til arbeidsgiver. Se blant annet styresak Helse Sør-Øst nr. 030-201.

Helsedirektoratets kommentarer

Bestemmelsen pålegger helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten å melde fra og yte tilskudd til Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Private helsetjenester ble inkludert i pasientskadeordningen fra 1. januar 2009. Dette ble gjort for å sikre pasientenes rettigheter ved skader som oppstår i forbindelse med helsehjelp, uavhengig av om hjelpen er blitt gitt av den offentlige helse- og omsorgstjenesten eller av private virksomheter.

Bestemmelsen er en henvisning til pasientskadeloven §§ 1 og 8. Hvem som har plikt til å betale tilskudd må utledes av disse bestemmelsene sammen med øvrige bestemmelser i pasientskadeloven og forskrift om pasientskadelovens virkeområde og tilskuddsplikt for den som yter hjelp utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

Plikten etter helsepersonelloven § 20, jf. pasientskadeloven § 8, omfatter enhver virksomhet som utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten yter helsetjenester som nevnt i pasientskadeloven § 1 andre ledd. Den gjelder helsetjenester i form av veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling, ekspedisjon av legemidler fra apotek, pleie, vaksinasjon, prøvetaking, analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader, medisinsk forsøksvirksomhet samt donasjon av organer, blod og vev.

Plikten gjelder uavhengig av hvordan virksomheten er organisert og uavhengig av ansvars- og eierform.

Det er ansvarlig for virksomheten som har ansvar for å melde inn alt helsepersonell som jobber i virksomheten, enten de er ansatt eller jobber på avtalebasis. Virksomheter som formidler helsepersonell skal ikke melde fra til NPE: Meldeplikten for disse ligger hos den virksomheten som sysselsetter helsepersonellet, for eksempel hos sykehjemmet som leier sykepleiere fra et vikarbyrå. Helsepersonell som er sysselsatt i bedriftshelsetjeneste i private virksomheter skal også meldes inn. Dette gjelder også om helsepersonellet utfører andre typer oppgaver i bedriften, slik som for eksempel opplæring, veiledning og lignende.

Fastleger, som er ansatt i kommunen eller har avtale med kommunen, vil komme inn under definisjonen av offentlig helsetjeneste, og skal ikke melde inn sin virksomhet. Slik virksomhet vil være finansiert gjennom felles tilskudd fra kommunen. Driver man privat virksomhet ved siden av et arbeidsforhold i den offentlige helsetjenesten eller ved siden av en fastlegeavtale, skal slik virksomhet meldes inn til NPE.

Det er derimot ikke plikt til å melde fra eller betale tilskudd for helsehjelp som ytes på fritiden, utenfor virksomhet, for eksempel helsehjelp til venner og familie eller sporadisk helsehjelp. NPE vil likevel kunne bli ansvarlig for fritidsskader selv om en skadevolder ikke er tilskuddspliktig.

Bestemmelsen gjelder også helsepersonell som utøver alternativ behandling integrert i ordinær helsevirksomhet, for eksempel som privatpraktiserende lege eller fysioterapeut.

Dersom alternativ behandling utøves av en person som har autorisasjon som helsepersonell, men i en rent privat virksomhet hvor det utelukkende eller i det alt vesentlige utøves alternativ behandling, må det bero på en tolkning av pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c og en konkret vurdering av virksomheten hvorvidt pasientskadeloven vil gjelde skader som voldes i virksomheten. Der det må antas at pasientskadeloven vil gjelde, foreligger det melde- og tilskuddsplikt til NPE. Et viktig moment vil være om hjelpen ytes ut fra den kompetanse vedkommende besitter som helsepersonell, jf. ordlyden i pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c; " helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens." Fra 1. juli 2017 gjelder også pasientskadeloven skader voldt av helsepersonell i forbindelse med helserelatert behandling etter lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. § 2 tredje ledd, som ytes i tilknytning til ordinær helsehjelp, som en integrert og sammenhengende del av behandlingen. Se pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c andre punktum.

Melding til NPE skal sendes årlig på eget skjema. Meldingen skal inneholde de opplysninger som er nødvendig for at NPE skal kunne beregne og kreve tilskudd fra virksomheten.

Den som forsettlig unnlater å oppfylle melde- eller tilskuddsplikten til NPE, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder den som i meldingen gir feil opplysninger slik at det betales for lavt tilskudd.

Mer informasjon og meldeskjema finnes på NPEs nettsider www.npe.no.

Helsedirektoratets kommentarer

Bestemmelsen pålegger i første og andre ledd den som skal yte spesialisthelsetjenester og tannhelsetjenester til barn og til personer med psykisk utviklingshemming å fremlegge politiattest. Sjette ledd utvider plikten til å fremlegge politiattest til å gjelde alle som yter kommunale helse- og omsorgstjenester. Plikten korresponderer med arbeidsgivers og tjenestens plikt til å kreve politiattest ved tilbud om stilling, inngåelse av avtale eller liknende.

Pliktsubjektet «den som skal yte» innebærer at bestemmelsen også omfatter personer som ikke har autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven §§ 48, 48a og 49, og dermed ikke omfattes av begrepet helsepersonell før de tiltrår stillingen eller yter tjenesten.

Formålet er å forebygge seksuelle overgrep mot barn og personer med utviklingshemming, og beskytte sårbare pasient- og brukergrupper i helse- og omsorgstjenesten.

Kravet til politiattest erstatter ikke nødvendigheten av økt bevissthet om forebygging av seksuelle overgrep i helsetjenesten. En politiattest skal ikke erstatte gode ansettelsesrutiner, et godt fungerende internkontrollssystem/styringssystem, veiledning og oppfølging av ansatte etc.

Se forskrift 28. oktober 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og veilederen til forskriften.

Første ledd

Første ledd bestemmer at den som skal yte spesialisthelsetjenester og tannlegetjenester til barn har plikt til å fremlegge politiattest etter politiregisterloven § 39 første ledd, dvs. en såkalt barneomsorgsattest. En barneomsorgsattest inneholder noen flere straffeovertredelser enn en politiattest etter annet ledd. En barneomsorgsattest omfatter, i tillegg til de bestemmelsene som er nevnt i annet ledd, også overtredelse av straffeloven(lov av 20. mai 2005 nr. 28 - Lov om straff): § 231 (narkotikaovertredelse), § 232 (grov narkotikaovertredelse), § 257(menneskehandel), § 258 (grov menneskehandel), § 274 (grov kroppsskade), § 275 (drap), § 282 (mishandling i nære relasjoner), § 283 (grov mishandling i nære relasjoner), § 327 (ran) og 328 (grovt ran), samt overtredelse av bestemmelsene i tidligere straffelov (lov av 22. mai 1902 nr. 10 – Almindelig borgelig Straffelov): § 162 (narkotikaforbrytelser), § 201 a (møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep), § 219 (vold i nære relasjoner), § 224 (menneskehandel), § 229 annet og tredje straffalternativ (legemsbeskadigelse), § 231 (grov legemsbeskadigelse), § 233 (drap) og § 268 jf. § 267 (ran og grovt ran).

Kravet om politiattest gjelder helsepersonell i privat virksomhet uavhengig av om de har avtale med regionale helseforetak etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a sjette ledd eller etter tannhelsetjenesteloven § 4-2 første ledd.

Plikten inntrer først når vedkommende faktisk får tilbud om stilling, ved inngåelse av fastlege- eller driftsavtale samt ved melding om åpning, overtagelse og inntreden i privat virksomhet, jf. helsepersonelloven § 18, og ikke på et tidligere stadium i ansettelses­prosedyren.

Arbeidsgiver har ansvar for å foreta en konkret vurdering for hver enkelt stilling eller hvert ansettelsesforhold av om politiattest skal kreves. Det bør framgå av utlysningen av stillingen/anbudet at politiattest vil bli avkrevd, slik at søker har kunnskap om kravet.

Begrepet "stilling" skal forstås vidt og omfatter arbeid, tjeneste, jobb, vikariat osv. både i offentlig og privat virksomhet. Kravet om politiattest er ment å gjelde alle tilfeller hvor personell skal yte tjenester til barn eller utviklingshemmede, ikke bare ved ordinære ansettelser.

Det avgjørende for om politiattest skal kreves eller ikke, er om vedkommende i sin utøvelse av tjenesten vil kunne komme i en situasjon med barn eller utviklingshemmede der en seksualforbrytelse kan finne sted. Det samme gjelder ved inngåelse av avtale mellom helsepersonell og kommune eller helseforetak. 

Politiattesten skal oppbevares utilgjengelig for uvedkommende og så lenge det er nødvendig for formålet med politiattesten, men ikke utover det tidspunkt vedkommende slutter i den stillingen som ga grunnlaget for vandelskontroll. Politiattest som ikke lenger er nødvendig for formålet skal tilintetgjøres, jf. politiregisterforskriften § 37-2. Hva som oppfattes som nødvendig vil variere. Utgangspunktet er at nødvendighetskravet vil være oppfylt når ansettelsesprosessen er avsluttet. Tilsvarende notat skal gjøres ved inngåelse av fastlege- eller driftsavtale med helsepersonell.

Andre ledd

Etter andre ledd første punktum skal politiattesten vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd på visse nærmere bestemte straffebud. Den 1. oktober 2015 trådte den nye straffeloven i kraft (lov av 20. mai 2005 nr. 28 Lov om straff). Siden straffattester vil kunne inneholde henvisninger til både gammel og ny lov er bestemmelsene i begge lovene tatt inn i paragrafen. Det dreier seg om overtredelser etter gammel straffelovs bestemmelser: (lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov) § 192 (voldtekt), § 193 (seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighets-forhold eller tillitsforhold), § 194 (seksuell omgang med noen som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under kriminalomsorgen eller i politiet eller i institusjon under barnevernet og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt), § 195 (seksuell omgang med barn under 14 år), § 196 (seksuell omgang med barn under 16 år), § 197 (seksuell omgang med slektning i nedstigende linje, biologiske og adopterte etterkommere), § 199 (seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt), § 200 andre ledd (seksuell handling med barn under 16 år), § 201 bokstav c (seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år), § 203 (seksuell omgang eller handling med en person under 18 år mot vederlag) og § 204a (barnepornografi). Videre dreier det seg om overtredelser etter någjeldende straffelovs bestemmelser: § 291 (voldtekt), § 293 (grov voldtekt), § 294 (grovt uaktsom voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 296 (seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 301 (grov voldtekt av barn under 14 år), § 302 (Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 303 (grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år), § 304 (seksuell handling med barn under 16 år), § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år), § 309 (kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige), § 310 (fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn), § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn), § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).

Det fremgår av andre ledd annet punktum at dette er en avgrenset uttømmende politiattest.

Tredje ledd

Tredje ledd omhandler unntak fra plikten til å legge fram politiattest. Ikke enhver stilling eller avtale som innebærer at helsepersonell kan ha yrkesmessig kontakt med barn eller personer med utviklingshemming medfører krav om politiattest. Plikten omfatter ikke personell som bare sporadisk yter slike tjenester og som i alminnelighet ikke vil være alene med pasientene slik at det sjelden er noen reell fare for misbruk.

Fjerde ledd

Fjerde ledd bestemmer at politiattestene ikke må være eldre enn tre måneder.

Femte ledd

Femte ledd fastslår at den som har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelser som nevnt i annet ledd, er utelukket fra å yte helse- og omsorgstjenester til barn eller personer med utviklingshemming. Et forelegg som er ilagt, men ikke vedtatt, er å anse som en verserende sak, som ikke er endelig avgjort. En slik avgjørelse kan derved ikke danne grunnlag for et yrkesforbud.

Utelukkelse etter femte ledd gjelder bare for overtredelser av bestemmelser som nevnt i annet ledd. Merknader på en barneomsorgsattest om overtredelse av en av bestemmelsene nevnt i første ledd, innebærer ikke dette i seg selv et yrkesforbud. I disse tilfellene må konsekvensene av merknader vurderes konkret.

Politiattest skal ikke fremlegges når man søker autorisasjon. Politiattestregelen kan derfor ikke brukes til å innsnevre autorisasjonsbestemmelsen. Det innebærer at helsepersonell med merknad på politiattesten kan gis/beholde autorisasjonen. Eventuelt tap av eller nektelse av autorisasjon krever en uegnethetsvurdering etter helsepersonelloven §§ 57 eller § 48 andre ledd bokstav d.

Sjette ledd

Sjette ledd fastslår at den som skal yte kommunale helse- og omsorgstjenester skal fremlegge politiattest som nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven § 5-4. Plikten til å fremlegge politiattest korresponderer dermed med kommunens eller annen arbeidsgivers plikt til å innhente slik attest etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Kravet skal gjelde uavhengig av hvilke pasient- eller brukergrupper personellet skal yte tjenester til. Alt personell som yter kommunale helse- og omsorgstjenester, inkludert leger og personell som yter personlig brukerstyrt assistanse (BPA), skal fremlegge samme type attest.

I begrunnelsen for å utvide plikten til å fremlegge politiattest i denne sektoren er det lagt vekt på at en plikt til å kreve politiattest kan bidra til at pasienter og brukere gis økt grad av trygghet og føler tillit til at tjenesteyter ikke vil påføre dem skade på noen måte. Tillit til tjenesteyter er et sentralt kvalitetselement og en forutsetning for god samhandling mellom pasient/bruker og tjenesteyter. Mistillit og redsel kan bidra til at pasienter og brukere kvier seg for å be om helse- og omsorgstjenester de har behov for, og kan ha negativ effekt på helse og livskvalitet. Hensynet til at kommunen skal kunne tilby pasienter og brukere helse- og omsorgstjenester av god kvalitet tilsier at kommunen gis adgang til å innhente politiattest av personell som skal yte slike tjenester.

Et krav om politiattest kan imidlertid gi en begrenset trygghet for at vedkommende helsepersonell ikke har gjort noe straffbart, er tillitverdig eller til å stole på. Dersom arbeidsgiver nøyer seg med å kreve politiattest og ikke innhenter andre referanser, ikke bestreber seg på å skape et godt arbeidsmiljø og gode holdninger, ikke følger opp og kontrollerer arbeidstakerne etc., kan et krav om politiattest virke som en «sovepute» og gi pasienter og brukere en falsk trygghet.