1. Lovens formål, virkeområde og definisjoner

Lovens formål er tredelt: Den skal bidra til sikkerhet for pasienter, til kvalitet i helse- og omsorgstjenesten og den skal danne grunnlaget for befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten. For at lovens formål skal oppfylles, må helsepersonell innrette seg i samsvar med lovens krav.

Bestemmelsen pålegger ikke helsepersonell særskilte rettigheter eller plikter, men gir veiledning om hvilke hensyn og momenter som er relevante ved tolkning og utfylling av de øvrige bestemmelsene i loven.

Første ledd:

Første ledd fastslår lovens personelle, saklige og stedlige virkeområde; dvs. hvem som omfattes av loven, hvilke handlinger som omfattes og hvor loven gjelder.

Loven omfatter primært helsepersonell, men enkelte bestemmelser omfatter virksomheter som yter helsehjelp, for eksempel §§ 16, 32 tredje ledd, 33 fjerde ledd og 39 andre ledd. Hvem som er helsepersonell er definert i helsepersonelloven § 3 første ledd, mens begrepet helsehjelp er definert i § 3 tredje ledd.

Loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Loven gjelder uansett helsepersonellets profesjonstilhørighet eller helsehjelpens art. Den gjelder også uavhengig av hvilken del av helse- og omsorgstjenesten helsepersonellet arbeider i, om det er i offentlig eller privat regi eller om arbeidet er fast eller leilighetsvis. Loven gjelder også for helsepersonell i bedriftshelsetjeneste, men særskilt i forhold til taushetsplikt er det viktig å være oppmerksom på at taushetsplikten overfor arbeidsgiver er avhengig av om helsepersonellet yter helsehjelp eller opptrer som sakkyndig, rådgiver eller lignende for arbeidsgiver. Se også Helsedirektoratets brev med avklaring av virkeområdet for helsepersonelloven (2008).

Helsepersonelloven omfatter videre alle som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1. Det gjelder også personell som ikke er autorisert eller yter tjenester som er helsehjelp. Unntatt er personer som mottar omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1393 om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 1.

Begrepet "yrkesutøvelse" må ikke tolkes for snevert, det er ment å dekke helsepersonells handlinger og unnlatelser som helsepersonell utfører i kraft av å være helsepersonell, og kan også omfatte helsepersonells handlinger og unnlatelser i private sammenhenger.

For eksempel vil taushetsplikten kunne omfatte opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet såfremt helsepersonellet får opplysningene i egenskap av å være helsepersonell. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp kan også oppstå utenom arbeidssituasjon.

Også handlinger som ikke faller inn under begrepet helsehjelp, men som utføres i kraft av å være helsepersonell vil kunne omfattes. I en konkret sak (10/119) vurderte Statens helsepersonellnemnd (HPN) at kosmetisk behandling uten medisinsk indikasjon utført av helsepersonell, falt innenfor helsepersonellovens virkeområde. Saken gjaldt omsorgsarbeider som hadde anvendt laserbehandling til hårfjerning i ansiktet. Et avgjørende moment var at betjening av laserapparat for hårfjerning var forbeholdt helsepersonell, jf. daværende strålevernforskrift § 40.

Helsepersonelloven gjelder også når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell. Dette gjelder selv om den alternative behandlingen innebærer bruk av metoder som i all vesentlighet vanligvis anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd. Når autorisert helsepersonell yter alternativ behandling vil pasienten kunne ha forventninger om at de regler som gjelder for helsepersonell også gjelder for alternativ behandling. Det vil særlig være tilfelle der behandleren benytter helsepersonelltittelen eller fremhever sin bakgrunn som helsepersonell i markedsføringen. (Se sak fra Statens helsepersonellnemnd 06/108).

Helsepersonell som i sitt arbeid utfører oppgaver som ikke er helsehjelp, jf. § 3 tredje ledd, vil i begrenset grad være omfattet av loven. For eksempel vil helsepersonell som arbeider for tilsynsmyndighetene eller i helseadministrasjon ikke omfattes av kravet til faglig forsvarlig virksomhet i helsepersonelloven § 4, siden de ikke yter helsehjelp. Det understrekes imidlertid at autorisert helsepersonells handlinger utenfor yrkesutøvelsen også vil kunne rammes av helsepersonellovens reaksjonsbestemmelser i kapittel 11, for eksempel dersom helsepersonell gjør seg skyldig i alvorlig straffbare forhold. Dette er begrunnet ut fra lovens formål om at befolkningen skal kunne ha tillit til helsepersonell og helsetjenesten.

Loven gjelder "i riket", dvs. den omfatter alt helsepersonell som yter helsehjelp i riket, uavhengig om vedkommende er norsk statsborger eller hvor lenge vedkommende oppholder seg i Norge. Loven gjelder også helsepersonell fra EØS-land som har norsk autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning eller rett til midlertidig å utøve yrke som helsepersonell i Norge, jf. forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits §§ 3 og 20.

Andre ledd:

I andre ledd er Kongen derfor gitt hjemmel til å fastsette forskrift om helsepersonellovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift 22. juni 2015 nr. 747 om anvendelse av helselover og forskrifter for Svalbard og Jan Mayen. Helsepersonelloven mv. gjelder med noen tilpasninger for Svalbard og for Jan Mayen, jf. §§ 4 og 19. Sykehuset i Longyearbyen, som er en del av Universitetssykehuset Nord-Norge HF, ivaretar helse- og omsorgstjenester til den norske bosetningen og til besøkende på Svalbard. Statsforvalteren i Troms og Finnmark skal føre tilsyn med helsepersonell og helsetjeneste på Svalbard.

Tredje ledd:

Tredje ledd er hjemmel for å gi forskrift om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for norske skip i utenriksfart, sivile norske luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og i norsk redningsansvarsområde. Forskriftshjemmelen er anvendt til å gi forskrift 12. februar 2010 nr. 158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften).

Kongen er også gitt kompetanse til å bestemme i hvilken grad loven skal gjelde i norsk redningsansvarsområde. Dette området strekker seg utover territorialgrensen. I rednings-ansvarsområdet har Norge gjennom internasjonale konvensjoner (IMO- og ICAO-konvensjonene) forpliktet seg til å yte redningstjeneste med tilgjengelige ressurser.

Spørsmål om helsepersonellovens rekkevidde utenfor Norge har dessuten vært reist blant annet i forbindelse med norsk helsepersonell som yter helsehjelp via netthelsetjenester som er etablert i utlandet, i forbindelse med helseinstitusjoner etablert i utlandet av norske eiere og for norske pasienter, for eksempel sykehjem eller rehabiliteringsinstitusjoner, og i forbindelse med norsk helsepersonell som yter humanitær bistand til utlandet gjennom norske organisasjoner.

Løsningene etter gjeldende rett må bero på en konkret vurdering av den enkelte situasjon, selv om det generelle utgangspunktet er at helsepersonell som oppholder seg og yter helsetjenester til pasienter som oppholder seg i utlandet, ikke vil falle inn under helsepersonellovens virkeområde. Imidlertid kan helsepersonells yrkesutøvelse i utlandet få betydning for senere vurdering av tildeling og tilbakekall av norsk autorisasjon mv.

Enkelte spørsmål knyttet til grenseoverskridende netthelsetjenester er behandlet i en juridisk betenkning fra 2007 vedrørende bruk av moderne former for telekommunikasjon. Se nærmere omtale under kommentarene til helsepersonelloven § 3.

Denne bestemmelsen inneholder definisjoner på noen sentrale begreper som anvendes i loven; helsepersonell, helsehjelp og helseinstitusjon.

Første ledd:

Første ledd definerer helsepersonell.

Første ledd nr. 1. Helsepersonell er for det første personell som har autorisasjon eller lisens etter reglene i helsepersonelloven §§ 48-49, se kommentarene til disse bestemmelsene.

Første ledd nr. 2. Videre regnes personell i helse- og omsorgstjenesten og apotek som ikke har autorisasjon eller lisens, som helsepersonell når de yter helsehjelp. Her er det tilknytningsforholdet til helse- og omsorgstjenesten eller apotek i kombinasjon med ytelsen av helsehjelp som avgjør om personellet faller inn under definisjonen. Begrepet helse- og omsorgstjenesten er ikke definert i helsepersonelloven. Begrepet omfatter virksomhet i spesialisthelsetjenesten, den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten slik disse er definert i tjenestelovene, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d.

Hvorvidt personell uten autorisasjon og lisens faller inn under helsepersonellbegrepet, må likevel vurderes konkret etter stillingens og oppgavens karakter. Intensjonene tilsier at personell i helse- og omsorgstjenesten som har pasientkontakt må innrette sin yrkesutøvelse som helsepersonell, dvs. etter kravene til forsvarlighet mv. Sosionomer og barnevernspedagoger vil kunne være helsepersonell når de utfører pasientrettet, klinisk arbeid innenfor helse- og omsorgstjenesten. Eksempler på annet personell som vil kunne omfattes, er medisinske fysikere i sykehus, ufaglært personell eller andre som med spesiell kompetanse eller etter opplæring yter helsehjelp. Helsedirektoratet har i brev uttalt at portører etter en konkret vurdering kan regnes som helsepersonell (PDF).

Personell i apotek som ikke har autorisasjon eller lisens, er også omfattet av helsepersonell-begrepet dersom de utfører helsehjelp. Apotek er definert i apotekloven § 1-3. Der apotek-personell utfører tjenester som innebærer individrettet oppfølgning eller behandlingstilbud, vil dette kunne være helsehjelp. Slike tjenester må være basert på kunnskap om den aktuelle pasienten. Videre må den inneholde en individuell faglig vurdering som er av kvalifisert handlingsrettet karakter. Generell veiledning og informasjon til kunden om et legemiddel vil typisk være å anse som produktinformasjon og ikke som helsehjelp.

Når frivillige organisasjoner, for eksempel Røde Kors, driver tjenester med karakter av helsehjelp etter avtale med helse- og omsorgstjenesten og tjenestene er en del av det planlagte helsetilbud til befolkningen, er disse en del av helse- og omsorgstjenesten. Eventuelt uautorisert personell som yter helsehjelp som ledd i disse tjenestene, vil være omfattet av helsepersonelloven. Se Helsedirektoratets brev om anvendelse av helsepersonelloven for hjelpekorpset og ambulansetjeneste.

Personell i helse- og omsorgstjenesten som typisk ikke yter helsehjelp og som derfor ikke omfattes av helsepersonellbegrepet, er blant annet rengjøringspersonale, transportører og sjåfører. For barnehagepersonell, lærere og andre som bistår barnehagebarn, elever mv. med praktisk hjelp til håndtering av legemidler gjelder rundskriv om håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning 1-5/2008. Sykehusprester ansatt i helsetjenesten er ikke å anse som helsepersonell, med mindre de yter helsehjelp.

Første ledd nr. 3. Elever og studenter regnes også som helsepersonell når de i forbindelse med helsefaglig opplæring, for eksempel praksisperioder, yter helsehjelp. Når helsefaglige elever/studenter er ansatt i helse- og omsorgstjenesten for å yte helsehjelp, for eksempel som sommervikarer eller ekstravakter, vil de faller inn under § 3 første ledd nr. 2, jf. ovenfor.

Andre ledd:

Departementet kan bestemme at hele loven eller enkeltbestemmelser skal gjelde for personell som ikke er omfattet av første ledd. Departementet har gitt forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits. Se omtale under helsepersonelloven § 65a.

Tredje ledd:

Tredje ledd definerer begrepet helsehjelp. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.

Med forebygging menes tiltak som tar sikte på å forebygge at sykdom, skade, lidelse eller funksjonshemning oppstår.

Med diagnostisering menes de tiltak som, basert på pasientens sykehistorie og objektive funn, foretas for å fastslå pasientens sykdom.

Helsehjelp med behandlende formål (terapeutisk) tar sikte på hel eller delvis helbredelse, og således endring i pasientens helsesituasjon, både somatisk og psykisk. Også tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a, omfattes av begrepet helsehjelp. Utprøvende eller eksperimentell behandling faller også under begrepet helsehjelp.

Helsebevarende hjelp innebærer å holde pasienten så frisk som mulig og hindre at tilstanden forverrer seg eller å lindre tilstander eller smerter, for eksempel terminalpleie. Også helse- og omsorgstjenester som ikke tar sikte på forandring, for eksempel til personer med fysiske eller psykiske varige funksjonshemninger, er helsehjelp. Dette vil typisk være tilfelle for personer med kroniske lidelser. For disse personene er det viktig at de sikres helsehjelp som kan bidra til å holde lidelsen i sjakk og til å leve så normalt som mulig.

Formålet med handlingen kan videre være rehabilitering eller habilitering, det vil si gjenoppretting av tapte funksjoner etter sykdom eller skade og oppbygging av manglende funksjoner hos utviklingshemmede.

Med pleie og omsorg menes blant annet hjelp til å opprettholde et best mulig liv til tross for sykdom, funksjonssvikt eller alderdom.

Også abortinngrep, uttak av organer for transplantasjon og blodgivning omfattes av begrepet helsehjelp.

For at noe skal framstå som helsehjelp må rådgivningen være individuelt tilpasset, av handlingsrettet karakter og basert på informasjon som pasienten gir fra seg. Dersom det først ytes helsehjelp, er det et krav at tjenestene som ytes er forsvarlige, og at helsepersonellovens plikter vedrørende informasjon, journalføring mv. overholdes av helsepersonellet. Se mer i Aslak Syses betenkning om helsetjenester ved bruk av moderne former for telekommunikasjon (2007). 

Helsedirektoratet har lagt til grunn at smitteoppsporing etter smittevernloven § 3-6 ikke omfattes av helsehjelpbegrepet i bestemmelsen.

Sakkyndig virksomhet på oppdrag fra tredjepart, for eksempel domstoler, fylkesnemnder, forsikringsselskap, arbeidsgiver, Nav mv., faller som hovedregel utenfor helsehjelpsbegrepet.

Alternativ behandling faller også utenfor helsehjelpsbegrepet. Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell, se alternativ behandlingsloven § 2 tredje ledd. Som nevnt i kommentarene til helsepersonelloven § 2 vil imidlertid helsepersonelloven gjelde når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell. Det gjelder selv om den alternative behandlingen innebærer bruk av metoder som i all vesentlighet vanligvis anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd.

Ytelser fra barnevernstjenesten, PP-tjenesten og sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen faller også utenfor helsehjelpsbegrepet.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd første punktum definerer begrepet helseinstitusjon. Helseinstitusjon er i denne loven definert som institusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Dette vil derfor omfatte institusjoner både innen somatikk, psykisk helsevern og behandling for rusmiddelmisbruk, og offentlige så vel som private institusjoner.

I fjerde ledd andre punktum har departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om hvilke institusjoner som skal omfattes av begrepet. Slike bestemmelser er gitt i forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 2. Der regnes sykehjem og døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.