Kurativ behandling av prostatakreft er ofte assosiert med flere bivirkninger, som kan være lokaliserte og / eller generelle. De hyppigste bivirkningene av behandling påvirker seksuelle, urinære og tarmfunksjoner.
Seksuelle bivirkninger
Seksuell dysfunksjon er den vanligste bivirkning etter helbredende behandling av prostatakreft (Stensvold et al., 2013). Flere studier av menn som hadde tilfredsstillende erektil funksjon før kirurgi viser at 29 –100 % utvikler erektil dysfunksjon etter kirurgi (Resnick et al., 2013; Stensvold et al., 2013). Erektil dysfunksjon kan også være forårsaket av RT, fordi neurovaskulær bunt, indre pudendal arterie og proksimal penile struktur er utsatt for stråling, noe som fører til en eventuell utvikling av langsom ødeleggelse av vev, fibrose og innsnevring av arteriediametere (van der Wielen, Mulhall, & Incrocci, 2007). I motsetning til dysfunksjonen som oppstår kort tid etter operasjonen, øker forekomsten av erektil dysfunksjon etter RT de første 5 årene (Korfage et al., 2005).
Bivirkninger fra urinveiene
Både RP og RT påvirker urinfunksjonen, men på forskjellige måter. Etter RT kan akutt inflammatorisk prostatitt og/eller blærekatarr føre til symptomer som økt frekvens, haster, inkontinens, retensjon og dysuri. Disse symptomene er ofte forbigående, men kan følges av langsiktige bivirkninger som blærefibrose, strikturer, sfinkterskader og kronisk irriterende uretritt og/eller blærekatarr. Pasienter gjennomgikk RP har en tendens til å oppleve urinlekkasje oftere enn menn behandlet med RT (Penson & Litwin, 2003).
Bivirkning fra endetarmen
Tarmfunksjonen påvirkes først og fremst av RT fordi den fremre veggen i endetarmen er inkludert i strålingsfeltet til prostata. Tarmdysfunksjon kan ofte deles inn i akutte og kroniske faser. Akutte bivirkninger er forårsaket av epitelskader, noe som kan føre til diaré og smertefull avføring. Kroniske strålingseffekter på endetarmen inkluderer fibrose og vaskulære skader, noe som kan føre til symptomer som økt flatulens, rektal blødning, diaré, smertefulle avføring, hastighet i endetarmen, økt frekvens og fekal lekkasje (Andreyev, Wotherspoon, Denham, & Hauer-Jensen, 2010). Symptomene er mer alvorlige hvis lymfeknuter også blir bestrålt, og risikoen for bivirkning av sen tarm øker med høyere stråledoser.
Fatigue og endokrin påvirkning
Fatigue er et vanlig symptom på kreft og kreftbehandling. Det ses mer etter RT enn ved kirurgi. Man antar at dette er multifaktorialt, betinget av at strålebehandling gir mer frigjøring av proinflammatoriske cytokiner, samt at disse mennene i noe større utstrekning har mer komorbiditet (Kyrdalen, Dahl, Hernes, Cvancarova, & Fosså, 2010; Wood, Nail, Gilster, Winters, & Elsea, 2006). Dersom pasienten får hormonterapi neo og adjuvant i forbindelse med RT øker risikoen noe for osteoporose og annen endokrin påvirkning. Disse bivirkningene er som oftest reversibel når man slutter med denne behandlingen.
Sekundærkreft etter radikal strålebehandling
Strålebehandling mot prostata gir på sikt en økt risiko for sekundærcancer. Risikoen ligger rundt 2–4 % og rettes spesielt mot organer i bekkenet, colon/rektum og blære. Sekundærcanceren ses etter 10–15 år eller mer. Selv om risikoen er lav bør dette tas med i betraktning ved valg av behandling, spesielt hvor lang levetid er forventet (Aksnessæther et al., 2019)
EAU22, 8.2. Adverse effects of prostate cancer therapies
EAU22, 8.3.1.2. Guidelines for quality of life in men undergoing local treatments