- Nyfødte barn har rett til nødvendig behandling der det tas hensyn til det individuelle barnet
- All behandling av barn må fylle kravet om å være til barnets beste
- All behandling av syke nyfødte inkluderer etisk refleksjon og vurdering
1. God behandling med etisk refleksjon til barnets beste
Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Etisk tenkning og vurdering er grunnleggende i all behandling, også av nyfødte. Det kan dreie seg om situasjoner der barnet kan oppfattes som døende eller der det er fastslått livstruende tilstander eller komplikasjoner. I noen slike tilfeller kan det være snakk om begrensing av livsforlengende behandling. Gode beslutningsprosesser og kommunikasjon er viktig, men ofte krevende [7].
Se også:
- Nasjonale faglig retningslinje om palliasjon til barn og unge, der palliasjon i nyfødtperioden har et eget kapittel [10].
- Veileder om beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling, der aspekter ved etikk og juss presenteres [9]. Det er viktig at det gis rom for åpen etisk refleksjon, der alle profesjoner deltar og der foreldre involveres som barnets talsperson og del av behandlingsteamet.
Ingen kan kreve nytteløs behandling, og ingen kan kreve at helsepersonell skal handle uforsvarlig i strid med lov eller i konflikt med faglige retningslinjer. De endelige beslutningene om behandling hviler på behandlingsteamet og i særdeleshet behandlingsansvarlig lege/kontaktlege [8].
Behandling/tiltak bør sees i lys av, og bør vurderes ut fra de fire etiske grunnprinsippene:
- ikke gjøre skade
- gjøre godt
- respektere barnets og familiens autonomi
- fordele begrensede goder på en rettferdig måte [12]
En slik vurdering bør alltid reflektere og veie de fire prinsippene samtidig mot hverandre.
Barn har ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 24 «rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Partene skal bestrebe seg på å sikre at ingen barn fratas sin rett til adgang til slike helsetjenester» [1].
Barnekonvensjonen slår i artikkel 2 også fast at barn skal ikke utsettes for noen form av diskriminering. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, er nedfelt i Grunnlovens paragraf 104.
Rettigheter for lik tilgang av god behandling er også nedfelt i pasientrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven [3][4].
I forskrift om barn på sykehus er det spesifisert at det i enkelte tilfeller kan det være nødvendig å legge barnet inn av sosiale grunner. Man kan f.eks. tenke seg at forhold hjemme vanskeliggjør en fullverdig behandling dersom barnet ikke blir innlagt [5].
Nuffield Institute i Oxford,UK (Council on Bioethics) har i 2006 utgitt en retningslinje om kritiske avgjørelser i føtal og neonatal medisin [6].
1. FNs barnekonvensjon. FNs konvensjon om barnets rettigheter. 1989. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf.
2. HS Aasen. Grunnloven § 110 og “arbeidslinjen” i norsk sosialpolitikk. 2016.
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). 1999. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63.
4. Helse- og omsorgsdepartementet. Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven). 1999. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61.
5. Helse- og omsorgsdepartementet. Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon. 2000. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2000-12-01-1217#KAPITTEL_2.
6. Nuffield Council on Bioethics. Critical care decisions in fetal and neonatal medicine: ethical issues. Latimer Trend & Company Ltd, London. 2006. 1226. https://nuffieldbioethics.org/report/neonatal-medicine-2/interests.
7. R Pedersen, MK Bahus, EM Kvisle. Behandlingsunnlatelse, etikk og jus. Tidsskrift Norske Lægeforening. 2007. 127. 12.
8. Helsedirektoratet. Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten. Veileder for kontaktlege i spesialisthelsetjenesten (IS-2466). 2016. https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/veileder-for-kontaktlege-i-spesialisthelsetjenesten.
9. Helsedirektoratet. Livsforlengende behandling. Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling (IS-2091). 2013. https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/67/IS-2091-Beslutningsprosesser-ved-begrensning-av-livsforlengende-behandling.pdf.
10. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for palliasjon til barn og unge uavhengig diagnose (IS-2599). 2016. https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/palliasjon-til-barn-og-unge.
11. BarnsBeste. Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende. https://sshf.no/helsefaglig/kompetansetjenester/barnsbeste.
12. TL Beauchamp, JF Childress. Principles of biomedical ethics (7th ed.): Oxford University Press, USA. 2012.
Siste faglige endring:
29. september 2017
| Se tidligere versjoner
Siste faglige endring: 29. september 2017