Den eneste sikre miljøfaktor som gir risiko for meningeomer er ioniserende stråling
Bruk av cyproteronacetat, klormadinonacetat og nomegestrolacetat hos pasienter med kjente meningeomer eller med økt risiko for å utvikle meningeomer bør vureres nøye opp mot behandlingsgevinst ved bruk av disse medikamentene
Hormonbehandling hos postmenopausale utgjør en lett økt risiko for utvikling av meningeomer, men ikke nok til å fraråde behandling hos pasienter med ellers stabile og/eller asymptomatiske meningeomer
Henvisning, Diagnostikk og utredning
Pasienter med (mistanke om) meningeom skal ikke registreres i «Pakkeforløp for hjernekreft», med mindre man er usikker på om det kan dreie seg om en høygradig/malign tumor
De fleste meningeomer diagnostiseres som tilfeldig bifunn og gir lite eller ingen symptomer
Radiologisk diagnostikk av meningeomer skal alltid utføres med MR tumorprotokoll. Minimumskrav av serier er T1 før og etter kontrast, T2 og FLAIR
Gradering av meningeomer gjøres ikke ut fra radiologi, men skjer på bakgrunn av histopatologiske og molekylærbiologiske karakteristika
Pasienter med radiologisk sannsynlig meningeom bør henvises elektivt til nevrokirurg for vurdering hvis man mistenker symptomatisk meningeom, eller hvis størrelsen av svulsten overstiger 2 cm i bakre skallegrop og 3 cm supratentorielt. Likeså bør konservativt behandlede meningeomer som vokser henvises
BEHANDLING
Behandling av pasienter med meningeom krever en balanse mellom definitiv svulstbehandling og å minimere risiko for nevrologisk skade som følge av behandlingen
Pasienter med små, asymptomatiske, tilfeldig oppdagede meningeomer kan som regel observeres ubehandlet
Vekst av og/eller symptomer fra meningeomer kan gi indikasjon for behandling
Hovedbehandlingsmodalitet for meningeomer er kirurgi, spesielt hvis svulsten er symptomatisk. I tilfeller hvor målet med behandling utelukkende er vekstkontroll kan strålebehandling vurderes som primærbehandling
Kombinasjon av kirurgi og stråleterapi bør vurderes dersom et meningeom ikke er tilgjengelig for komplett reseksjon. Dette forutsetter imidlertid at kirurgi faktisk endrer endelig strålevolum
All strålebehandling av meningeomer forutsetter volumbasert radiologisk diagnostikk (oftest T1 postkontrastserie) og doseplanlegging
I følgende situasjoner er det i utgangspunktet indikasjon for strålebehandling
Ikke-resektable WHO grad 1 svulster som er symptomatiske
WHO grad 1 og 2 svulster som vokser etter kirurgi og/eller er symptomatiske
Alle WHO grad 3 svulster
SRS (stereotactic radiosurgery=stereotaktisk strålebehandling) egner seg best for mindre (<2–3 cm) WHO grad 1 og eventuelt WHO grad 2 meningeomer i noe avstand (2–3 mm) fra kritiske strukturer
Ved SRS av meningeomer bør målvolumet motta 12–15 Gy som minimumsdose
Ved normofraksjonert strålebehandling av meningeomer bør
Totaldose være 54 Gy for WHO grad 1 svulster
Totaldose være 59.4–60 Gy for WHO grad 2-3 svulster
Fraksjonsdose være 1.8–2 Gy
For eldre pasienter og pasienter i redusert allmenntilstand kan hypofraksjonert strålebehandling vurderes
For pasienter under 60 år bør man ved fraksjonert strålebehandling vurdere protonbestråling opp mot fotonstråling
Per i dag har man ingen effektiv medikamentell tumorrettet behandling for meningeomer
Kontroller
Kontroller har som mål å avdekke meningeomresidiv samt vekst av meningeom som ikke er behandlet, men også evaluere plager etter svulstsykdom og behandling for derigjennom å vurdere rehabiliteringsbehov
Kontroller er kun nødvendig såfremt utfallet av kontrollen vil ha en potensielt terapeutisk konsekvens