Hodgkin lymfom (HL) karakteriseres histologisk av et relativt lite antall tumorceller (Lymfocyttære/histiocyttære «L&H» celler eller Hodgkin og Reed-Sternberg «HRS» celler) i et vev som domineres av ikke-neoplastiske celler. HL består av to entiteter; klassisk HL og nodulært lymfocyttrikt HL (tidligere nodulært paragranulom). Nyere biologiske studier har vist at HRS-celler stammer fra kimsenter B-celler, siden det kan påvises monoklonalimmunglobulin-rearrangering med somatiske mutasjoner i tumorcellene i de aller fleste tilfeller. Klassisk HL HRS-celler er positive for CD30, ofte også for CD15, men kun i ca. 20 % av tilfellene positive for CD20. Det er holdepunkter for at det foreligger en hemming av apoptose og at aktivering av den nukleære transkripsjonsfaktoren NFkB kan være viktig. HRS-celler i klassisk HL uttrykker ikke transkripsjonsfaktorer som er avgjørende for normal B-celle utvikling så som PU.1 og Oct-2. Amplifikasjon av kromosom 9 med overuttrykk av PD-L1 og PD-L2 gir mulighet for vellykket behandling med anti PD-1 antistoffer.
Epstein-Barr virus har vært påvist i HRS-celler hos en høy andel av pasientene og kan være et etiologisk agens av betydning. Immunsuppresjon som ved HIV-infeksjon kan ha patogenetisk betydning. Ved nodulært lymfocyttrikt HL har tumorcellene, L&H cellene, en bedre bevart B-celle fenotype. De uttrykker som regel CD20, men ikke CD 30 eller PD-L1 eller PD-L2.
Søsken av pasienter med Hodgkin lymfom i ung alder har en noe høyre risiko for selv å utvikle Hodgkin lymfom, mens risikoen for andre førstegrads slektninger er kun svært moderat økt. Risikoen for å utvikle andre lymfoproliferative sykdommer ikke er statistisk signifikant forskjellig for risikoen i normalbefolkningen (Kharazmi et al., 2015; Kristinsson et al., 2009).