Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

11.4. Gradering av uroteliale carcinomer

Pr. i dag er det, både nasjonalt og internasjonalt, i hovedsak brukt to graderingssystemer for uroteliale carcinomer; WHO1973 og WHO2004. Det finnes også et graderingssystem WHO1999 (Busch & Algaba, 2002; Mostofi, Davis, & Sesterhenn, 1999), men dette er mindre brukt.

Gradering av urotelialt carcinom er en subjektiv øvelse, og det vil alltid kunne forekomme diskrepanser mellom ulike patologer, uavhengig av hvilket graderingssystem som brukes.

WHO1973-graderingen er tredelt med økende grad av atypi (Mostofi, Sobin, & Torloni, 1973). Vurderingen av de forskjellige gradene er meget sparsomt beskrevet, og en stor andel ender som grad II.

I et forsøk på å bedre reproduserbarheten ble det i 1998 publisert et nytt graderingssystem med bedre definerte kriterier for atypivurderingen, og disse kriteriene ble implementert i 2004-systemet (Eble, Sauter, Epstein, & Sesterhenn, 2004; Epstein, Amin, Reuter, & Mostofi, 1998). Dette systemet deler svulstene i to grupper: lavgradig og høygradig urotelialt carcinom. I tillegg beskrives det papillære svulster med lavt malignitetspotensiale (PUN-LMP).

Graderingen i henhold til de to systemene er ikke direkte overførbar fra det ene systemet til det andre (Chen et al., 2012; Gönul, Akyürek, Dursun, & Küpeli, 2008; Oosterhuis et al., 2002). En del av WHO1973 grad 1-svulstene vil ende som PUN-LMP mens andre ender som WHO2004 lavgradige svulster. Grad 2-svulster fordeles i alle tre 2004-gruppene. Andelen grad 2-svulster som ender som høygradige carcinomer i 2004-systemet varierer fra 4 % til 22 %. De aller fleste grad 3-svulster ender som 2004 høygradige svulster.

Sist faglig oppdatert: 04. mai 2021