Anal intraepitelial neoplasi (AIN) er en premalign tilstand for analcancer som er assosiert med HIV-seropositive pasienter og vedvarende HPV-infeksjon. Røyking og analt samleie er risikofaktorer for AIN. Immunsuppresjon ved organtransplantasjon gir også økt risiko. Risikofaktorene synes å forsterke hverandre. Hos pasienter med økt risiko bør man være ekstra oppmerksom.
Terminologien kan være forvirrende. WHO bruker terminologien Anal Intraepitelial Neoplasi (AIN). Denne deles inn i AIN I (mild), AIN II (moderat) og AIN III (grov) dysplasi (WHO Classification of Tumours of the Digestive System, 2010), men på grunn av lav grad av reproduserbarhet i diagnostikken vurderes et system med kun to grader. Anal Squamous Intraepithelial Neoplasia (ASIL) er et begrep anbefalt av American Joint Committee of Cancer (AJCC), og denne deles inn i lavgradig (LSIL) som svarer til AIN I og høygradig (HSIL) som svarer til AIN II/ AIN III. Dette svarer til inndeling av forstadier på livmorhalsen (cervix). Det er bare de høygradige variantene som er knyttet til mulig utvikling av analcancer.
LSIL synes å være knyttet til mer forbigående forandringer mens HSIL er relatert til kronisk HPV infeksjon. Immunsuppresjon synes å gi økt risiko for kronisk HPV-infeksjon på grunn av nedsatt evne til å håndtere/bli kvitt en virusinfeksjon, og denne gruppen av pasienter må følges særlig nøye.
Der hvor man finner høyrisiko HPV (spesielt HPV 16/18) er det større sjanse for overgang fra LSIL til HSIL (Liu, Sigel, & Gaisa, 2018). HIV-pasienter har større risiko for å utvikle HSIL enn de som ikke tilhører denne pasientgruppen, men det synes som mange forblir i gruppen av LSIL og mange har tilbakegang av sine forandringer. De fleste studier inkluderer HIV-pasienter, og er derfor ikke representative for den generelle befolkning. Bedre tilheling er registrert hos eldre pasienter, heteroseksuelle, pasienter uten kondylomer, ikke-røykende og de med kun en type av høyrisiko HPV-variant (Gautier et al., 2016). HSIL er et sannsynlig forstadium for anal kreft, men det er begrenset med studier, og denne overgangen kan ikke fastslåes med sikkerhet.
Noen pasienter får store kondylomer, ofte kalt Buschke-Lowenstein kondylomer. I disse finner man ofte HPV-varianter med lav risiko for utvikling av høygradige lesjoner, og regnes derfor som benigne. Tidligere har disse lesjonene blitt gruppert sammen med verrukøse karsinomer, men denne gruppen av lesjoner synes ikke å være relatert til HPV-infeksjoner og kan utvikle seg videre til (lavgradig) kreft (Zidar et al., 2017).