Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har gitt ansvaret til Helsedirektoratet om å utrede behovet for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus. Utredningen inngår i arbeidet som skal understøtte en bærekraftig tilgang på arbeidskraft og rett kompetanse i spesialisthelsetjenesten for fremtiden. Sykepleiere er en av yrkesgruppene som skal gis prioritet i arbeidet med å sikre tilstrekkelig personell med nødvendig og riktig kompetanse (NHSP, Meld. St. 7, 2019-2020). Utredningen skal særlig rettes mot behovet for klinisk breddekompetanse for sykepleiere som jobber ved sengeposter, i poliklinisk arbeid, dagbehandling, ambulante team/tjenester og hjemmesykehus (NHSP, Meld. St. 7, 2019-2020, kapittel 9.4.6). Det er videre avtalt med HOD at utredningen skal trekke veksler på det omfattende utredningsarbeidet som ligger til grunn for forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie spesielt rettet mot kommunehelsetjenesten, samt avgrenses mot ABIOK-utdanning (anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie). Dersom utredningen leder til å anbefale ny videreutdanning rettet mot sykepleiere i sykehus eller eventuell revidering av forskrift om nasjonal retningslinje, vil dette overlates til RETHOS.
Sentrale forhold som påvirker kompetansebehovet
Helse- og omsorgstjenesten er i endring som følge av demografisk utvikling, medisinsk og teknologisk utvikling, og strategiske organisatoriske endringer. Dette påvirker arbeidet med kvalitet, pasientsikkerhet og faglig utvikling i sykehusene. Ofte er det på sengeposten, hjemmesykehus, under dagbehandling og i poliklinikken, pasienten tilbringer mye av sin tid når pasienten og pårørende er i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Sykepleietjenesten står da for en stor andel av sykepleien (pleie og omsorg) og er sentral i oppfølgingen som gis til pasienten mens pasienten beveger seg gjennom et forløp i sykehuset. De ovennevnte tjenestestedene inngår blant tjenestestedene hvor man har sett utfordringer knyttet til blant annet legemiddelhåndtering og andre uønskede pasienthendelser i spesialisthelsetjenesten.
Kompetanse og kompetanseutvikling er viktige tiltak for å øke pasientsikkerheten og kvaliteten på tjenestene, samt er en forutsetning for å kunne gjennomføre nødvendig omstilling av spesialisthelsetjenesten for å møte fremtidens krav til gode tjenestetilbud for pasientene.
Nyere internasjonal forskning peker også på kompetanseutvikling som et effektivt, strategisk tiltak for å beholde og sikre tilgang på sykepleiere i sykehusene.
Vurdering og anbefaling
Klinisk breddekompetanse oppnås i sykepleierutdanningen og er nødvendig for å utøve forsvarlig sykepleie. Klinisk breddekompetanse løftes til et avansert nivå gjennom videreutdanning i avansert klinisk sykepleie (AKS). Utredingen har identifisert kompetansebehov knyttet til klinisk breddekompetanse på to nivåer for sykepleiere ved aktuelle tjenestesteder.
- Kompetansebehov rettet mot oppdatering og utvikling av grunnleggende, klinisk breddekompetanse for at sykepleieren skal kunne utøve forsvarlig sykepleie i tråd med kunnskapsbasert praksis over tid.
- Kompetansebehov for å møte endrede oppgaver og ansvar som tilfaller sykepleiere, særlig knyttet til økning av pasienter med sammensatte behov, pasienter med uavklarte og/eller akutte kliniske problemstillinger, pasienter som beveger seg mellom tjenestetilbydere og/eller ut og inn av sykehuset og/eller skal skrives ut tidlig fra sykehuset. Dette har også gitt økt behov for koordinerte tjenester og samhandling, som er ansvarsområder som ofte involverer sykepleiere. Dette gir komplekse kompetansebehov som må dekkes av sykepleierne i en faggruppe. Avansert klinisk sykepleiekompetanse (AKS-kompetanse) kan gi økt kompetanse på disse områdene og anses derfor som et egnet kompetansehevende tiltak.
Vanlige strategier for å gi sykepleiere nødvendig opplæring og oppdatering beskrevet fra gruppesamtalene, inkluderte obligatoriske digitale kurs (e-læringsportal), tverrprofesjonelle og simuleringsbaserte kurs, fagdager og faglunsjer (både dedikert for sykepleiergruppen og felles med leger), og gjennom systematisk oppdatering av prosedyrer. Særlig ved større, regionale sykehus har man kombinert dette med tilbud innen utvalgte videreutdanninger. Kurs og intern opplæring anses ikke som tilstrekkelig for å møte behovet for AKS-kompetanse.
Aktørene beskriver overlappende kompetansebehov for AKS-kompetanse som identifisert i tidligere utredning for kommunehelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2017). Kompetanseområder og sluttkompetanse fra mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie er utviklet spesielt for å møte disse kompetansebehovene (Helsedirektoratet, 2019). Dette videreutdanningstilbudet anses derfor som relevant for å møte behovet for AKS-kompetanse i sykehus. Det vil i så fall være hensiktsmessig å innlemme spesialisthelsetjenesten i formålet til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie for å sikre videre relevans av utdanningstilbudet.
Sentral ledelse i RHF-ene (Interregionalt fagdirektørmøte og HR/PO direktørmøte) er kritiske til hvorvidt AKS-kompetanse er riktig kompetansehevende tiltak for sykepleiere i sykehus, særlig fordi det ikke ønskes flere mastergradstilbud, forhold knyttet til økonomiske kostnader ved å utvikle AKS-kompetanse og uro for at AKS-kompetanse kan gå på bekostning av rekruttering til ABIOK, samt at RHF-ene er skeptiske til å gi styringen av faglig innhold på opplæring av sine ansatte til utdanningssektoren. Videre ble det også påpekt at AKS-kompetanse kan skape uro knyttet til spørsmål om oppgavedeling.
En komplett økonomisk og administrativ analyse er ikke mulig på nåværende tidspunkt da det er uavklart hvilke oppgaver og rolle en AKS eventuelt skal ha i sykehus. AKS-kompetanse skal ikke erstatte ABIOK-kompetanse i sykehusene, men kan sannsynlig være et viktig supplement, særlig som kompetansehevende og kvalitetsutviklende tiltak spesielt rettet mot tjenester som tilbys av sykepleiere ved vanlige sengeposter, poliklinikker, hjemmesykehus, ambulante team og dagbehandling. ABIOK er godt etablert i sykehusene og vil sannsynlig fortsette å være attraktive uavhengig av AKS. Oppgavedeling er en mulig følge av AKS-kompetansen og er sett i form av lokale modeller, men dette er ikke en forutsetning for å utnytte AKS-kompetansen i møte med identifiserte kompetansebehov.
Generelt kan det sies at kostander til AKS-videreutdanning vil være tilsvarende kostnadene for ABIOK-utdanning, gitt likt utdanningsnivå. Det kan tilkomme økte lønnsutgifter etter endt videreutdanning. Gevinster vil avhenge av rolle og oppgaver, men forskning og erfaring fra tjenestene peker på følgende områder som sentrale:
- Arbeidsmiljø og rekruttering
- Pasienttilfredshet og pasientoppfølging
- Tverrfaglighet og samhandling
- Kvalitetsforbedring, omstilling og utvikling av tjenesten