KAPITTEL 2. 2
Pasientens perspektiv

Det er avgjørende at en i slike samtaler først og fremst tar utgangspunkt i pasientens subjektive opplevelse og perspektiv. Det kan være uheldig å komme inn for tidlig med korrigeringer og alternative måter å forstå og håndtere tema på. Da kan kommunikasjonen lett låse seg. Dette kan svekke relasjonen og viktig informasjon kan gå tapt.

Det er av stor betydning å prøve å utforske pasientens motivasjon, tanker og holdninger knyttet til voldsplaner eller utførte voldshandlinger.

Pasientene kan for eksempel oppfordres til å beskrive de følelsesmessige belastningene de har opplevd når de har følt seg forfulgt og truet på livet. Som ved andre sensitive tema, ligger behandlerens vurdering av relasjonen til pasienten til grunn når voldstemaet introduseres. Samtidig er det også andre forhold å ta hensyn til, eksempelvis når det foreligger eller vurderes å være risiko for vold i nære relasjoner eller når det vurderes at det er overhengende behov for å avverge en sannsynlig kriminell handling.

Pasienter med en ansvarsfraskrivende holdning til egen voldsadferd og/eller antisosiale personlighetstrekk kan tidvis rapportere at de ikke har noe subjektivt ubehag knyttet til voldsplaner, trusler eller voldshandlinger. Behandler eller andre av pasientenes profesjonelle hjelpere bør likevel gi pasienten rom til å formidle sin versjon av hendelsen.

Pasienten skal sikres mulighet for innflytelse og medvirkning i behandlingen. Voldsrisikovurdering bør skje gjennom åpenhet, innsyn og ansvarliggjøring. Risikoforebygging bør legge vekt på en anerkjennelse av pasientens ressurser og mestringsstrategier. Behandlingen bør motvirke sosial ekskludering og stigmatisering på grunnlag av risikofaktorer og voldshistorikk. Sosial inkludering bør være ett av målene i en risikohåndteringsplan.

Først publisert: 25. april 2018 Sist faglig oppdatert: 25. april 2018