KAPITTEL 3. 1
Der det gjøres en voldsrisikovurdering, bør denne alltid baseres på tilgjengelig fakta om (eller observasjoner av) voldstanker, voldstrusler eller voldshandlinger

Det er en stor faglig utfordring å identifisere personer som kan være til fare for andre, særlig pasienter uten kjent voldshistorie. Voldsrisikovurdering bør foretas når atferdsmønstre, bekymringsfulle utsagn og/eller eventuell kjent volds- eller trusselhistorikk tilsier det. Det er av vesentlig betydning at kartlegging og vurdering foretas i det miljø og i de omgivelser hvor den enkelte oppholder seg til daglig så langt dette er faglig forsvarlig, eller at informasjon fra denne konteksten innhentes. Vurderingene bør skje med utgangspunkt i den enkeltes daglige aktiviteter og personens samhandling med omgivelsene. 

Den enkeltes risikobilde kan forstås som sårbarhet for spesifikke forhold ved samspillet mellom individet og omgivelsene. Det vil si at det er økt sannsynlighet for at vedkommende kan handle voldelig i bestemte situasjoner. Inntak av rusmidler vil ofte forsterke denne sannsynligheten. Se nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykiske lidelser. Se også veileder om tvangstiltak overfor personer med rusmiddelproblemer.

En sentral oppgave i arbeidet med en risikovurdering, blir derfor å identifisere relevante risikofaktorer og vurdere mulige scenarier. Ved å få frem et realistisk risikobilde kan man unngå å sette i verk unødvendige tiltak for personer med lav risiko (falske positive) eller å overse personer med høy risiko (falske negative). For å sikre kvaliteten på risikovurderingene kreves kunnskap om situasjoner som tilsier utredning og kjennskap til bruk av aktuelle verktøy.

Først publisert: 25. april 2018 Sist faglig oppdatert: 25. april 2018