KAPITTEL 2. 7
Rettslige rammer

Kommunen skal forebygge, avdekke, avverge og følge opp selvskading og selvmordsforsøk. Dette inngår som en del av kommunen sørge-for-ansvar for egne innbyggere, se helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, jf. § 3-2 (lovdata.no).

Kommunen er pliktig å sørge for et forsvarlig og helhetlig tjenestetilbud til personer som selvskader og/eller har en selvmordsatferd. Tjenestene skal ytes i samsvar med rettighetene etter pasient- og brukerrettighetsloven. Føre-var-prinsippet, barnets-beste-prinsippet, frivillighetsprinsippet og andre overordnede prinsipper som blant annet følger av menneskerettighetsloven, er alltid førende for tolkning og utførelse av helse- og omsorgstjenester.

Innenfor rammene av helse- og omsorgsretten har kommunen stor grad av plikt og frihet til å organisere og utforme tjenestene slik at de passer best med de lokale behovene.

Tjenesteytelsen kan aldri ligge under forsvarlig minstenorm. Det skal tilstrebes god kvalitet i alle deler av tjenesteutførelsen.

Kommunen har plikt til å yte både øyeblikkelig hjelp og langsiktig oppfølging og behandling.

Samarbeidsplikten i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no) står sentralt for å sikre helhetlige tjenester på tvers av tjenester og sektorer. En rekke regler inneholder plikter til å ta i bruk samhandlingsverktøy og virkemidler som støtter opp under forsvarlige, gode og sammenhengende tjenester. Dette gjelder også kravet til internkontroll, individuell plan, koordinator, krav til kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, krav til samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjoner og inngåelse av samarbeidsavtale på tvers av tjenestenivåene.

Samarbeidsavtalene mellom kommune og helseforetak er et særlig viktig virkemiddel for å avklare oppgave- og ansvarsfordeling slik at alle pasienter sikres forsvarlige tjenester. Samarbeidsavtalene må sikres implementert via egne interne avtaler og rutiner i tjenestene, avtalene må evalueres. Avtale kan korrigeres ved bruk av blant annet tilbakemelding fra brukere, samt aktiv og vedvarende bruk av internkontrollsystem.

Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt

Hovedregelen er at helse- og omsorgspersonell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven har taushetsplikt, jf. helsepersonelloven §21 (lovdata.no). Taushetsplikt skal hindre at hjelpetrengende unnlater å oppsøke helse- og omsorgstjenesten av frykt for uønsket spredning av opplysninger. Taushetsplikten gjelder alt helse- og omsorgspersonell som yter helsehjelp.

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 25 (lovdata.no). Formålet med bestemmelsen er å ivareta pasientens behov for oppfølging og bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessige forhold i helse- og omsorgstjenesten.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, jf. helsepersonelloven § 23 første ledd nr. 4 (lovdata.no). Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Begrunnelsen for å videreformidle informasjon vil være at det skal motvirke risiko for skader av et visst omfang. Bestemmelsens unntak omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. I alminnelighet vil de vurderinger helsepersonell må foreta langt på vei være sammenfallende med de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell en plikt til å varsle politi og brannvesen (lovdata.no) dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. I likhet med § 23 nr. 4 vil det være nødrettsbetraktninger som i hovedsak ligger til grunn for vurderingen av om opplysninger skal videreformidles, eller ikke.

Plikten til å varsle etter § 31 vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader. I stor grad vil det dreie seg om samme type skadevoldende situasjoner som beskrevet i forhold til § 23 nr. 4.

Retten etter § 23 nr. 4 vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende hendelsen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det ikke heller etter denne bestemmelsen kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller store materielle skader. Mer om taushetsplikt kan leses i rundskrivet til helsepersonelloven (PDF) (25). [LENKE]

Rett til innsyn i journal

Pasienten har rett til innsyn i journalen med bilag, og på forespørsel rett til kopi, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 første ledd. Nærmeste pårørende har rett til innsyn i den grad pasienten samtykker. Foreldre eller andre med foreldreansvaret har rett til innsyn i journal til pasient under 16 år, men innsyn skal ikke gis dersom barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker at foreldrene skal få innsyn.

Først publisert: 11. juli 2017 Sist faglig oppdatert: 11. juli 2017