KAPITTEL 6. 4
Sosial overførbarhet/smitte

Sosial overførbarhet/smitte ved selvskading

Selvskading kan være sosialt overførbart. Å høre om eller se andre som skader seg selv, kan påvirke personer til å prøve selvskading, eller få personer som tidligere har skadet seg selv til å gjøre dette på nytt. Dette har en særlig sett i behandlingsinstitusjoner og i enkelte ungdomsmiljøer (48). Dersom selvskading er omtalt i media eller i populærkulturen på en romantiserende måte, eller det gis detaljert beskrivelse av selvskademetoder, har en sett tilsvarende «smitteeffekt».

Det er ikke funnet smitteeffekt av nøktern omtale av selvskading i helhetlige psykoedukative programmer (dvs. behandling av psykiske lidelser ved hjelp av pedagogiske prinsipper), ferdighetsgrupper, eller i andre opplæringsprogrammer der selvskading beskrives som et problem og ikke en løsning.

Noen ganger oppstår det situasjoner for eksempel på en skole, der det synes som om selvskading smitter. Samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste vil da være viktig. Noen av ungdommene vil allerede kunne være i kontakt med spesialisthelsetjeneste, mens andre har en problematikk som kan behandles innen kommunens helse- og omsorgstilbud.

Et samarbeid mellom helsesøster, psykolog i kommunen, aktuelle behandlere på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), aktuelle behandlere ved distriktspsykiatriske senter (DPS) eller øvrige kontaktpersoner i spesialisthelsetjenesten, er viktig med tanke på å drøfte tiltak.

Sosial overførbarhet/smitte via internett

Bruk av internett utgjør en spesiell utfordring med hensyn til sosial overførbarhet/smitte. Internett tilbyr store mengder selvskaderelatert materiale både i tekst, bilder og video. Noen legger ut bilder av egen selvskading på sosiale medier, Snapchat og lignende. Ulike nettfora der selvskading diskuteres, er av en slik karakter at de anses å bidra til at selvskading normaliseres og til og med oppmuntres (49-51).

Helsesøstre, lærere og andre som er i kontakt med barn og unge, bør ha kjennskap til internettsider hvor selvskading kommuniseres og diskuteres.

Man kan bevisstgjøre personer på hvordan bruk av ulike nettfora kan forsterke selvskading som mestringsmetode. Man bør, i tillegg til å sørge for adekvat oppfølging av vedkommende i hjelpetjenestene i kommunen og eventuelt spesialisthelsetjenesten, kunne henvise til brukerorganisasjoner eller hjelpetelefoner der personen kan få hjelp til å komme ut av selvskading. 

Sosial overførbarhet/smitte av selvskading på skole eller annen institusjon

I arbeidet med forebygging og håndtering av sosial overførbarhet/smitte ved selvskading kan følgende råd gis:

  • Avdekk selvskading så tidlig som mulig hos enkeltpersoner, og sørg for adekvat oppfølging.
  • Arranger aldri samtalegrupper der selvskading diskuteres åpent. Sørg for at den som trenger det får snakke alene med en voksenperson han eller hun har tillit til, slik som helsesøster, primærkontakt eller en behandler i BUP/DPS om selvskadingen.
  • Forhøyet forekomst av selvskading på én skole/institusjon bør informeres om til andre aktuelle skoler/institusjoner i kommunen det er naturlig å samarbeide med. Dette for å kunne treffe nødvendige tiltak i ungdomsmiljøene, fange opp sårbare elever og dra lærdom av effektive tiltak andre skoler/institusjoner eventuelt har gjennomført.
  • Tilby informasjon til foreldre og andre ved behov. Mange foreldre/omsorgspersoner har liten kjennskap til hva selvskading er uttrykk for, og kan blir redde og bekymret. Skolehelsetjenesten er blant aktørene som kan gi nøktern informasjon, og hjelpe foreldre til å håndtere situasjonen. Dette kan også gjøres i samarbeid med for eksempel psykolog i kommunen, eller spesialisthelsetjenesten. Foreldre kan også settes i kontakt med øvrige helse- og omsorgstjenester som kan gi informasjon, veiledning og støtte.

Dersom et stort antall unge i en skoleklasse eller ved en institusjon selvskader, og ser ut til å imitere hverandre, kan man drøfte videre håndtering med for eksempel skolehelsetjenesten, psykisk helsetjenester, inkludert psykolog i kommunen eller annen relevant fagperson, samt spesialisthelsetjenesten. Kompetansemiljøer som de regionale ressurssentrene om vold traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) kan også kontaktes for råd og veiledning.

Sosial overførbarhet/smitte ved selvmordsforsøk eller selvmord

Enkelte selvmord kan utløses av at man hører om andres selvmord. Mennesker som allerede har det vanskelig eller er i en spesielt sårbar situasjon, er mest utsatt. En forhøyet forekomst av selvmord innenfor en avgrenset tidsperiode i et geografisk avgrenset område, omtales som cluster.

Enkelte clusterselvmord opptrer på tvers av geografiske områder, en slik midlertidig økning er ofte relatert til omtale av selvmord i media. Dette gjelder særlig dersom selvmord blir omtalt på en romantiserende måte, eller at det gis beskrivelse av metoder. Slik smitte har ikke et stort omfang, men det er viktig å være oppmerksom på dette.

Ungdom i skolealder er spesielt sårbare for smitteeffekt av et selvmord. Barne- og ungdomstiden kan i seg selv være en tid der det er vanskelig å mestre sterke følelser. Mindre livserfaring og begrenset modenhetsnivå gjør at mange ungdom strever med å håndtere sterke følelser, mange strever derfor spesielt etter et dødsfall i nettverket, og de kan lettere bli påvirket av andres selvmordsatferd.

Det å kartlegge og spørre personer med antatt økt risiko er i seg selv anbefalt for å forhindre smitte. Noen kan være bekymret for at det å spørre personer om de har selvmordstanker kan skape en økt impuls til å ta sitt eget liv. Både forskning og erfaring viser at det å snakke åpent med en annen om selvmordstanker og handlinger i en ivaretakende og fortrolig samtale ikke er forbundet med risiko (52).

Det er begrenset med forskning på dette området, men følgende råd kan gis basert på nyere internasjonal litteratur (53-56).

  • Samtlige tiltak som iverksettes bør gjøres i nær samforståelse og etter avklaring foretatt med etterlatte, der tiltakene blir iverksatt for å hindre smitte etter et gjennomført selvmord.
  • Vær oppmerksom på personer med økt risiko, dette kan være personer: 
    - med psykiske plager, som direkte eller indirekte har vært eksponert for selvmord
    - som tidligere har utført selvmordsforsøk
    - som har mange belastende livshendelser
    - som har en nær relasjon til den som tok sitt eget liv
    - som er i en situasjon at han/ hun har kranglet med /mobbet den som har tatt sitt eget liv
  • Få klarhet i de faktiske forhold og unngå spekulasjoner og ryktespredning.
  • Gi støtte til den berørte familien eller etterlatte.
  • Gi nøktern informasjon, ikke bli for detaljert.
  • Informer ikke om tema i store forsamlinger, tilrettelegg for å samle personer i naturlige grupper.
  • Gjør informasjon om hvor man kan motta hjelp tilgjengelig.
  • Tilrettelegg for et samarbeid med kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten.

Først publisert: 11. juli 2017 Sist faglig oppdatert: 11. juli 2017