KAPITTEL 6. 1
Om selvskading

Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, uten intensjon om å dø. Det kan være kutting, kloring, å slå seg selv, brenning, overdosering og annet. Den som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader.

Undersøkelser viser at det for enkelte kan være en sammenheng mellom selvskading og andre typer selvdestruktivitet som spiseforstyrrelser, skadelig rusmiddelbruk eller annen risikoatferd.

Det kan være mange forskjellige grunner til at en skader seg selv, og årsakene varierer fra person til person. På den ene siden kan selvskading dreie seg om å mestre overveldende følelser, som for eksempel angst eller tristhet. På den andre siden kan selvskading ha en mellommenneskelig funksjon, der det å øke støtte eller unngå urimelige eller uønskede krav er funksjonen.

En oversiktsartikkel om selvskadingens funksjon viser at de to viktigste grunnene personen selv oppgir er at selvskading demper følelser, dernest det å påvirke andre. Langt sjeldnere oppgis grunner som å straffe seg selv, ønske om å dø, eller få positive opplevelser (36).

Selvskading er en mestringsstrategi personen har funnet frem til for å forsøke å løse en for han/henne vond og vanskelig situasjon, og den kan fylle mange viktige funksjoner. Av den grunn kan det være vanskelig å slutte med selvskading, og personen kan kjenne seg ambivalent med tanke på å miste denne problemløsningsstrategien før alternative mestringsmåter er lært. Det kan også være at underliggende problemer oppleves for store og uløselige, slik at motivasjon for å jobbe med å endre egen atferd er liten. Som hjelper må man sikre at personens livssituasjon og historie er tilstrekkelig kartlagt.

Uavhengig av hvilke grunner som oppgis, oppleves selvskadingen for personen kun effektiv på kort sikt. Det er uhensiktsmessig og skadelig over tid. Atferden har en tendens til å generaliseres og fylle stadig flere funksjoner, den kan gjøre relasjoner til andre utfordrende, bryte ned selvverd og eskalere. Det er ikke uvanlig at personer som selvskader over tid etterhvert ikke ser selvskadingen som noe fremmed og farlig, og selvskading kan bli uintenderte selvmordsforsøk.

Sammenhenger mellom selvskading og selvmordsforsøk

Det å ha startet å skade seg, gir risiko for gjentakelse av atferden. Det foreligger en tendens til etter hvert å gå over til en kombinasjon av ulike metoder for selvskading, inkludert forgiftninger (37).

Noen kan ha gjentatte alvorlige selvskadingsepisoder uten ønske om å dø, mens andre kan ha episoder der de ønsket å dø eller var ambivalente. Det er ikke uvanlig at det er vanskelig å avgjøre intensjonen bak handlingene. Noen bagatelliserer handlingene sine, andre gjør det svært tydelig for å kommunisere en sterk indre smerte til omgivelsene. I en norsk undersøkelse av skoleungdom, oppga om lag en tredjedel av de som hadde utført selvskading at de også hadde gjort ett eller flere selvmordsforsøk (38).

Forekomst av selvskading

Et gjennomsnitt på 18 prosent av ungdom mellom 12-18 år (internasjonale tall varier fra 13 – 23 prosent) og 4 prosent av voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje. Anslagene varierer fra land til land, og er høyest om man spør detaljert om selvskadeatferd. Forekomsten er høyest hos kvinner i tenårene, men gutter og menn skader seg også. Noen studier viser at menn og kvinners selvskademetoder skiller seg noe fra hverandre.

Selvskading starter oftest i alderen 12 til 15 år, men kan også oppstå tidligere eller senere. Problematikken kan være forbigående eller langvarig (39).

Det ble rapportert om en økning i selvskading i forrige tiår, men det er usikkert om dette skyldtes enn reell økning, økt oppmerksomhet om fenomenet, eller mer forskning og bedre registrering.

Risikofaktorer

Ofte oppstår selvskading i en vanskelig livssituasjon. Selvskading er et uttrykk for at noe er galt, men hva som ligger til grunn kan variere i hvert enkelt tilfelle. Mange som skader seg selv har hatt traumatiske opplevelser i barndom og oppvekst. Selvskading er ofte et tegn på underliggende psykiske helseproblemer. Depresjon, angst, spiseforstyrrelser, psykose eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og rusmiddelproblemer, forekommer oftere hos personer som skader seg selv enn hos andre (38, 40-43). Forskningen trekker frem noen risikofaktorer som knytter seg til hvorfor en person skader seg selv:

  • underliggende psykiske helseproblemer
  • fysiske og seksuelle overgrep
  • omsorgssvikt, herunder psykisk omsorgssvikt
  • tap og separasjon
  • individuelle risikofaktorer som kaotiske og overveldende negative følelser (44, 45).

Det er viktig å huske på at ikke alle personer som erfarer å ha en eller flere av disse risikofaktorene, vil skade seg selv.

Beskyttelsesfaktorer

I tillegg til risikofaktorer, eksisterer det beskyttelsesfaktorer som kan bidra til å redusere selvskadende atferd. Beskyttelsesfaktorer kan være:

  • Relasjoner til foreldre, jevnaldrende, familie og venner preget av god kommunikasjon, hvor ungdom får hjelp og støtte til å løse problemer, ventilere frustrasjoner og håndtere konflikter (46).
  • Motstandsdyktighet, dette involverer selvtillit, evne til å håndtere endringer, og et sett av problemløsningsevner hos den enkelte.

Først publisert: 11. juli 2017 Sist faglig oppdatert: 11. juli 2017