De medisinske undersøkelsene som gjennomføres ved Statens barnehus har to hovedformål.
For det første har alle undersøkelsene et viktig helsemessig formål av medisinsk og psykososial betydning gjennom å utrede symptomer, påvise sykdom og henvise til eventuell behandling. En medisinsk undersøkelse vil også kunne trygge barnet og foresatte på at barnet ikke er fysisk skadet selv om det kan ha vært utsatt for vold og overgrep.
For det andre har de undersøkelsene som foretas på grunnlag av en begjæring om klinisk rettsmedisinsk undersøkelse et rettslig formål; å undersøke barnet for tegn på vold og overgrep, beskrive og dokumentere eventuelle skader, og å vurdere om skaden passer med et beskrevet hendelsesforløp. Undersøkelsen vil kunne avdekke tegn på vold og overgrep mot barnet, samt gi mulighet til å sikre spor og dokumentere skader til en eventuell straffesak. Når det foreligger en begjæring om klinisk rettsmedisinsk undersøkelse vil helsepersonell være sakkyndig for politiet. Undersøkelsen må gjennomføres etter særlige prosedyrer og det må skrives en egen erklæring til oppdragsgiver.
De regionale helseforetakene har ansvar for både de klinisk rettsmedisinske undersøkelsene og øvrige medisinske undersøkelser. Det er viktig at helseforetaket og helsepersonell har avklart formålet med den enkelte undersøkelse, og har god rolleforståelse ved gjennomføringen av undersøkelsen.
I de tilfellene hvor det foreligger en begjæring om rettsmedisinsk undersøkelse vil samme undersøkelse ivareta begge formålene - både det rettslige formål som sakkyndig og det helsemessige formål med undersøkelsen. Det bør fremgå av mandatet til den sakkyndige at helseopplysningene fra undersøkelsen også kan benyttes til videre helsemessig oppfølging av barnet.
Om det ikke foreligger en begjærlig om rettsmedisinsk undersøkelse, er formålet med undersøkelsen å ivareta nødvendig helsemessig oppfølgning av barnet. Det kan imidlertid under den medisinske undersøkelsen fremkomme opplysninger som kan ha betydning for straffesaken, for eksempel tegn på påført skade. I slike situasjoner må helsepersonell vurdere om det er aktuelt å informere politiet om antatt relevante funn. Det kan også være aktuelt for politi og påtalemyndigheten å innhente opplysningene fra den medisinske undersøkelsen, uten at det er gjennomført et sakkyndig oppdrag. Helsepersonell vil som utgangspunkt ha taushetsplikt om helseopplysninger fra undersøkelsen. Utlevering av opplysninger må gjøres i henhold til de vanlige regler om rett og plikt til å dele opplysninger, jf. helsepersonelloven kapittel 5 og 6. I praksis vil samtykke være det aktuelle grunnlag.
Det helsepersonell som gjennomførte undersøkelsen kan også bli innkalt som vitne i en eventuell straffesak for å forklare seg om kliniske funn ved den medisinske undersøkelsen. Helsepersonellet opptrer da som vitne og ikke som sakkyndig.
Praktisk informasjon
Helsedirektoratet har utgitt informasjon om helsepersonells vitneplikt.