Helsen i befolkningen blir gradvis bedre med økende inntekt. Kommunens utforming av tjenester og velferdsordninger kan ha stor betydning for innbyggernes økonomi, og dermed også for helsen og fordeling av helse i befolkningen.
10. Økonomi – lokalt folkehelsearbeid
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt. Det mest dramatiske helsemålet, dødelighet, avtar tilsvarende oppover i inntektsgruppene i befolkningen.
For å få kunnskap om sammenhengene mellom helse og inntekt/økonomi vil det være nyttig å få oversikt over statistikk som finnes om inntekt og økonomi på nasjonalt nivå, men også på kommunalt nivå.
Folkehelseprofiler for kommunene (fhi.no) inneholder statistikk med indikatorer som kan bidra i kommunens arbeid med oversikt over helsetilstanden samt hvilke ressurser og utfordringer kommunen har.
Kommunehelsa statistikkbank (fhi.no) inneholder tall for inntekt og personlig økonomi i norske kommuner, inkludert for eksempel lavinntektsandel, medianinntekt og inntektsulikhet. Flere tall, hovedsakelig på nasjonalt nivå, finnes på Statistisk sentralbyrås temaside om inntekt og forbruk (ssb.no).
Les mer her: Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2019, SSB-rapport 2016/30 (ssb.no)
Det er mange grunner til at sammenhengen mellom økonomi og helse er sterk. For det første påvirker personlig økonomi helsen mer eller mindre direkte, gjennom forskjellige former for helsefremmende eller -hemmende forbruk og levekår. God økonomi gir mulighet for større tilgang til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester.
En annen forklaring er at dårlig helse ofte medfører avbrutt utdanning, svakere tilknytning til arbeidslivet og lavere inntekt. Dermed «sorteres» folk inn i ulike sosioøkonomiske grupper etter hva slags helse de har. Dette omtales som helserelatert sosial mobilitet. Dette er trolig litt av forklaringen på hvorfor inntekt-helse-kurven er brattere i de nederste inntektsgruppene: Her oppstår det en negativ vekselvirkning mellom helse og sosioøkonomisk status. Denne typen sosial mobilitet «nedover» forklarer likevel ikke hoveddelen av sosial ulikhet i helse i befolkningen.
En tredje forklaring er at det kan finnes bakenforliggende, felles årsaker til både økonomi og helse gjerne kalt korrelasjon eller samvariasjon. I denne sammenheng vil det si at økonomi og helse opptrer sammen, men de påvirker hverandre ikke. Ofte er for eksempel yrker med store arbeidsmiljøbelastninger også lavtlønnsyrker. Her er det ingen direkte årsakssammenheng mellom inntekt og helse, men yrke påvirker begge faktorer.
En fjerde forklaring på økonomi-helse-sammenhengen er den såkalte inntektsulikhetshypotesen. I følge denne hypotesen er økonomiske forskjeller på samfunnsnivå – for eksempel i lokalsamfunnet – i seg selv skadelig for folkehelsen, fordi de medfører svakere samhold, sterkere følelser av utilstrekkelighet, mer kriminalitet osv. Et samfunn med store inntektsulikheter vil ifølge denne hypotesen ha dårligere gjennomsnittshelse enn et samfunn med små inntektsforskjeller. Dette er en mekanisme som kan ha særlig betydning lokalt: store økonomiske forskjeller i et lokalsamfunn kan medføre mer misunnelse, mindre samhold, mer avmaktsfølelse blant dem som er dårlig stilt osv.
Siste faglige endring:
03. desember 2020
| Se tidligere versjoner
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
For barnefamilier med vedvarende lavinntekt har det over flere år vært ulike initiativ for å redusere de belastningene dette kan innebære for familien og barna. Mange typiske husholdningsutgifter er i stor grad bestemt av markedsmekanismer, og utenfor lokale myndigheters påvirkningsmuligheter. Men, for en vanlig familie utgjør kommunalt fastsatte utgifter for eksempel til barnehage, SFO og kommunale fritidsaktiviteter en vesentlig del av utgiftene (basert på SIFOs referansebudsjett).
Fra 2015 har det vært en nasjonal ordning for reduksjon i foreldrebetalingen (lovdata.no) for en barnehageplass og gratis kjernetid til 2-, 3,- 4- og 5-åringer. Den nasjonale prisreguleringen av foreldrebetalingen er en minimumsordning, og kommunene står fritt til å tilby familier en lavere foreldrebetaling enn 6 prosent av inntekten, og/eller sette maksimalprisen lavere. Det er kommunen som barnehagemyndighet som har ansvar for disse ordningene. Kommunene bør informere foreldre om mulighet for å få reduksjon og gratis kjernetid dersom man har lav inntekt, og om hvordan man kan søke for å få rett på reduksjon.
En kartlegging fra Utdanningsdirektoratet fra 2018 viser at alle kommuner følger det nasjonale minstekravet til redusert foreldrebetaling. I tillegg har en del kommuner mer generøse ordninger for husholdninger med lav inntekt.
For skolefritidsordningen (SFO) er det fra høsten 2020 innført en nasjonal makspris (udir.no), men også her står kommunen fritt til å fastsette mer gunstige ordninger.
Tilsvarende former for inntektsgraderte «egenandeler» kan man tenke seg for ulike former for kommunale fritidsaktiviteter (kulturskole med mer). I prinsippet kan dette også omfatte aktiviteter i frivillig regi (for eksempel innenfor idretten), her vil det være viktig å etterstrebe et ikke-stigmatiserende inntekts-prøvingssystem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er i ferd med å utrede og prøve ut en fritidskortordning der målet er at alle barn og unge i alderen 6-18 år får delta i faste, organiserte aktiviteter
Mange kommuner har også tilrettelagt for gratis utlån av utstyr til fritidsaktiviteter. Utstyrssentraler (bufdir.no) er universelle tilbud til barn og unge som trenger utstyr til å drive med sosiale aktiviteter. Mange kommuner tilbyr en slik ordning. Både enkeltpersoner, skoler, barnehager og frivillige organisasjoner kan låne gratis utstyr for å drive med sosiale aktiviteter.
Økonomisk sosialhjelp er en midlertidig stønad som ytes fra kommunene etter søknad og dersom man ikke har andre muligheter til å forsørge deg selv. Det finnes statlige veiledende satser og retningslinjer (regjeringen.no) for å beregne økonomisk stønad, men kommunene har selv mulighet til å ha egne veiledende satser.
Det er en sterk sammenheng mellom inntektsnivå og hvilken helse man har. Husstander med vedvarende lavinntekt og en vanskelig økonomisk situasjon har ofte også andre levekårsutfordringer, og dårligere fysisk og psykisk helse og livskvalitet enn husholdninger med høyere inntekt. Dette kan også få negative konsekvenser for barn som vokser opp i slike familier, og de har økt risiko for å oppleve utenforskap og mobbing.
Det har vært en endring over tid i sammensetningen av lavinntektsgruppen. Mens eldre (særlig minstepensjonister) tidligere utgjorde en vesentlig del av denne gruppen, er barn og unge voksne nå i flertall. Mesteparten av økningen i barnefattigdom har funnet sted i innvandrerbefolkningen. Sosialhjelp, langtidssykdom og enslig forsørgeransvar er vesentlige risikofaktorer for å havne i lavinntektsgruppen.
Samtidig er det slik at helseforskjeller finnes gjennom hele inntektshierarkiet, og sammenhengen mellom økonomi og helse er ikke et terskelfenomen som kun løses ved å løfte enkeltgrupper ut av vedvarende lavinntekt (fattigdom). Derfor er også universelle velferdsordninger på nasjonalt nivå viktig og Norge har et stort offentlige tjenestetilbud som virker utjevnende. Samtidig er helseforskjellen størst og tydeligst blant de gruppene som er (relativt) fattige – gruppene nederst i inntektshierarkiet.
Les mer her: Rike lever mykje lenger enn fattige (fhi.no)
Siste faglige endring:
03. desember 2020
| Se tidligere versjoner
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
En vesentlig del av utgiftene til norske husholdninger (ikke er inkludert i SIFOs referansebudsjett), er boligutgifter som strøm, forsikring, husleie og utgifter til boliglån. Kommunene har både plikt og mulighet til inntekts- og boligsikring gjennom sosialtjenesten. Se Helsedirektoratets veiviser om bolig for mer og utdypende informasjon.
Mer og utdypende informasjon om boligpolitisk planlegging og om bostøtte finnes blant annet på Husbankens nettsider, veiviseren.no. Her er både informasjon til innbyggere, men også informasjon om bostøtte som hjelp for kommunene (husbanken.no).
Personlig økonomi og inntekt kan påvirke helsen mer eller mindre direkte, gjennom forskjellige former for helsefremmende eller hemmende forbruk og levekår. God økonomi gir mulighet for større tilgang til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester.
Siste faglige endring:
03. desember 2020
| Se tidligere versjoner
Siste faglige endring: 03. desember 2020