Fornyelser av resept på vanedannende legemidler bør skje ved konsultasjon hos fastlege. Telefonresept bør unngås.

Etablering av faste rutiner for reseptfornyelser på legekontorene er god praksis. Slike rutiner medfører ofte faglige diskusjoner, som i seg selv kan være nyttige.

Annengangsresepter og eventuell senere fornyelse av resept på vanedannende legemidler bør skje ved konsultasjon hos fastlegen. Dette gir mulighet til å diskutere fortsatt indikasjon, legemiddelbruk og avslutning av behandling. Indikasjonen kan ha forandret seg og annen behandling kan være mer aktuell.

For vanedannende legemidler bør telefonresepter unngås.

Det er vist at i enkelte praksiser foregår opptil 50 % av rekvirering av vanedannende legemidler uten direkte kontakt mellom lege og pasient (Andersen EJ, 2007). En praksis der medarbeidere klargjør resepten for rekvirerende lege, vil kunne medføre risiko for feil. Det må derfor legges vekt på å kvalitetssikre samarbeidet mellom medarbeider og lege. Legen må sikre at han for hver reseptutstedelse tar stilling til indikasjon og behov.

På flerlegekontorer anbefales det å utarbeide interne retningslinjer for å fastslå i hvilke situasjoner andre leger enn fastlege kan underskrive resepter på vanedannende legemidler. I utgangspunktet er det alltid behandlende lege som skal signere resepter. I det øyeblikk en annen lege signerer, påtar denne legen seg behandleransvaret, herunder et ansvar for at rekvireringen er forsvarlig.

Ukjente pasienter

Med ukjente pasienter menes pasienter som ikke er på fastlegens liste, eller pasienter som er ukjente. Det siste er ofte tilfelle ved legevakt.

Rekvirering av vanedannende legemidler er en fastlegeoppgave, og rekvirering på legevakt bør unngås. Unntaksvis kan legevaktslege dele ut eller rekvirere minste nødvendige antall tabletter.

Det er vanskelig å finne grunn til å akseptere at pasienter oppsøker annen lege for "i skjul" å få rekvirert vanedannende legemidler. Pasienter utenfor fastlegeordningen må selvsagt ved behov kunne bli behandlet med vanedannende legemidler så lenge dette kan skje i henhold til god praksis.

Angstdempende eller sovetabletter bør ikke rekvireres til ukjente pasienter. Det er svært få personer som har valgt å stå utenfor fastlegeordningen. Det er derfor rimelig å spørre pasienten om hvorfor hun/han har valgt å oppsøke annen lege enn fastlegen.

Ved fastlegens fravær bør pasienten bes om å henvende seg til kontoret der fastlegen arbeider eller annen lege som vikarierer for fastlegen. I slike tilfeller bør bare minste antall nødvendige tabletter skrives ut. Det bør unngås at pasientens troverdighet blir tema for konsultasjonen.

Der pasienten henvender seg til annen lege fordi fastlegen nekter å rekvirere vanedannende legemidler, bør annen lege være tilbakeholden. Fastlegen kan ha opplysninger som tilsier at nettopp denne pasienten ikke bør ha vanedannende legemidler.

Med e-resept bør legen be om samtykke til innsyn i Reseptformidleren. Uten samtykke vil rekvirering kunne føre til uheldige interaksjoner, og det kan medføre dobbeltrekvirering.

Det anses ikke som forsvarlig helsehjelp å rekvirere vanedannende legemidler der pasienten ikke vil medvirke til trygg legemiddelbehandling.