3. 2. 1
Motiverende samtale ved nedtrapping av vanedannende legemidler

Legen bør bruke tid på å hjelpe pasienten til å bli motivert for å gjennomføre en nedtrapping til seponering. Det er viktig å bygge opp en terapeutisk allianse, dette kan ta litt tid. Slik motivasjon gjør nedtrappingsprosessen bedre for begge parter og forebygger tilbakefall. Det kan ta tid å utvikle slik motivasjon, og det lykkes ikke alltid. Legen bør likevel gjøre et forsøk på dette, og gjerne etter prinsippene for motiverende samtale (MI).

Prinsippene for motiverende samtale

Det pedagogiske dilemma

  • Pasienten opplever at legemidlet demper symptomene
  • Legen mener at legemidlet ikke virker lenger, eller gjør symptomene verre

Faktorer som kan gjøre samtalen vanskelig

  • Legen kan bli provosert av press fra en desperat pasient
  • Pasienten kan være påvirket av legemidlet, dessuten redd, kanskje sint – oppfatter ikke hva legen faktisk sier
  • Legen synes synd på pasienten, føler seg medansvarlig og ønsker ikke konflikt
  • Spørsmål om ny rekvirering tas ofte opp mot slutten av konsultasjonen, når avsatt tid er ute og legen har andre ventende pasienter

Utgangspunkt før nedtrapping

  • Formidle forståelse for pasientens situasjon, den vonde sirkelen de har kommet inn i.
  • Unngå bruk av ord som kan assosieres til rusmiddelmisbruk (å ruse seg, misbruk, misbruker) – de fleste pasienter har blitt avhengige gjennom behandling.
  • Gi grundig, enkel, kortfattet og repetert informasjon til pasienten. Det er viktig at pasienten forstår at legemidlene kan forsterke eller være medvirkende årsak til pasientens plager, selv om det oppleves at de demper symptomene ved hvert inntak.
  • Gi tilbud om informasjon til pårørende, og om mulig involvere dem som støtte. Som hovedregel bør en unngå at de blir ansvarlige for utdeling/dosering av legemidler.
  • Gi realistiske forventninger om forløp og utfall av nedtrappingen. Det kan ta lenger tid enn planlagt, det kan bli strevsomt og ubehagelig i perioder. Det er på ingen måte sikkert at pasienten blir symptomfri etter nedtrappingen, en viss bedring er sannsynlig, men hovedmålsettingen er at symptomene i alle fall ikke skal bli verre.
  • Gi åpning for retrett: I enkelte situasjoner kan legen velge å åpne for en retrett. Hvis pasienten har det klart verre to måneder etter seponering, kan behandlingen med det aktuelle legemiddelet starte opp igjen.
  • Vær oppmerksom på at noen få pasienter selger videre hele eller deler av dosen de får.
  • Vær oppmerksom på at pasienten kanskje får eller kjøper legemidler av andre.

Forslag til begrunnelser for nedtrapping formidlet til pasienten

  • Tablettene har svekket virkning etter lang tids bruk, kanskje ikke virkning i det hele tatt.
  • Det du opplever som virkning kan være dempning av abstinens (forklare abstinens)
  • Det er sannsynlig at du vil klare deg vel så bra uten tablettene, selv om du ikke vil bli symptomfri. Det kan du ikke vite uten at du trapper ned og er helt uten i et par måneder. Det er kanskje verdt et forsøk?
  • Med en forsvarlig, langsom nedtrapping vil kroppen venne seg til å klare seg uten tablettene.
  • Tablettene kan ha ubehagelige bivirkninger, det kan til og med være farlig for deg å bruke dem (falltendens).
  • Tablettene kan virke inn på andre medisiner du bruker, uten at det er så lett å si hvordan. I verste fall kan virkningen svekkes, og bivirkningene forsterkes.
  • Symptomene du har kan tyde på at du har en psykisk sykdom. Virkningene og bivirkningene av disse tablettene gjør det vanskelig å finne ut om det er slik. Symptomene kan gå over når du slutter med medisinene.
  • Disse tablettene kan gjøre det vanskelig å behandle en psykisk sykdom med samtaleterapi og andre medisiner.

Legemiddelavhengighet

«Kort prosess – modifisert» (Brief Negotiated Interview).

  • En vellykket seponering forutsetter som oftest at pasienten er motivert for å gjennomføre en nedtrapping. Medikamentavhengigheten har ofte vart i mange år, det er derfor både etisk riktig og fullt forsvarlig å bruke god tid på å få pasienten med på dette. På den annen side er det ofte nødvendig med et vedvarende initiativ fra legen for at det skal bli gjennomført.
  • Ta opp temaet ved hver reseptfornyelse
    Vis respekt og forståelse, spør om det er greit å snakke om dette, unngå i størst mulig grad konfrontasjon / overtalelse.
  • Gi tilbakemelding til pasienten
    • Gå gjennom resultat av evt. undersøkelser, oppsummere omfang og varighet av rekvirering
    • Knytt mulige forbindelser mellom legemiddelforbruk og psykisk helseproblem
    • Kommenter aktuelt forbruk i forhold til annen helserisiko
  • Forsterk pasientens motivasjon
    • Hvor klar er du for å forsøke nedtrapping? VAS-skala 1-10 (VAS – Visuell analog skala). Utvikle nyanser, prøv å få pasienten til selv å si noe om problemer medikamentene kan gi
    • Utforsk fordeler og ulemper ved nåværende tilstand og ved endring
    • Gi balansert tilbakemelding: "på den ene siden sier du…, på den andre siden…"
  • Forhandle og gi råd
    • Forhandle om mål og hvordan pasienten skal oppnå det. Du er ansvarlig for alle konsekvenser av pasientens legemiddelbehandling og kan avslutte den om du mener det er uforsvarlig å fortsette. På den annen side er du ansvarlig for å gi pasienten et godt alternativ gjennom en forsvarlig nedtrapping og evt. annen behandling. Du bør også gjøre det som er mulig for at en slik nedtrapping skal bli vellykket.
    • Gi råd og informasjon.
    • Oppsummer.
    • Foreslå oppfølging.
    • Anerkjenne at det er vanskelig for pasienten å snakke om dette, og at det er ennå vanskeligere å gjennomføre. Men, kanskje ikke så ille som en skulle tro.

Se også nettsiden «Snakk om rus»

Først publisert: 14. desember 2015 Sist faglig oppdatert: 14. desember 2015