4. Iatrogent avhengighetssyndrom
Anbefalingen er gradert med SIGN-systemet, som nå er utgått. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår".
Ved tegn som høye økende doser og (eller bruk av flere vanedannende legemidler, tyder på at pasient kan være i ferd med å utvikle eller har utviklet avhengighetssyndrom. Fastlege og pasient bør skape en felles forståelse av at avhengighet er en del av problemstillingen. Bruker pasient i tillegg andre vanedannende legemidler og rusmidler som er skaffet på annen måte enn hos lege blir situasjonen uoversiktelig. Fastlege bør utover å foreta grundige vurderinger ha lav terskel for å rådføre seg med annen fastlege eller spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten har veiledningsplikt.
Det er viktig at pasient i slike situasjoner ikke opplever seg mistenkeliggjort og avvist, men blir møtt med forståelse for at det dreier seg om iatrogent avhengighetssyndrom. Nedtrapping og eventuell avslutning ved uttalt iatrogent avhengighetssyndrom bør ofte foregå i institusjon.
Samarbeid mellom fastlege og spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern, tverrfaglig smerteklinikk eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling) bør etableres ved behov. Møtet, det være seg fysisk, per video eller per telefon med deltakelse av fastlege, relevante spesialister fra spesialisthelsetjenesten og pasient er nyttig. Vurderingen med hensyn til slike problemstillinger byr på vanskelige dilemmaer.
Andre relevante anbefalinger
- Avslutning og nedtrapping
- Opioider, henvisning - spesialisthelsetjenesten
- Nasjonal faglig retningslinje for LAR (under revisjon)
Eksempler på tegn med behov for grundigere vurderinger er ved:
- Langvarig, jevnlig bruk av vanedannende legemidler
- Hyppige doseøkninger av vanedannende legemidler
- Inntak av større mengder vanedannende legemiddel enn planlagt
- Ensidig fokus på vanedannende legemidler i konsultasjonen
- Fortsatt bruk av vanedannende legemidler til tross for manglende effekt
- Gjentatte tap av resepter og behov for ekstrakvoter
Vurder om:
- Det foreligger allerede Skadelig bruk (F10-F19 eller Avhengighetsyndrom (F10-F19)
- Hvilken sykdomstilstand har pasient
- Krevende og/eller ustabile psykososiale forhold
- Disposisjon for avhengighetssyndrom
- Pågående samtidig bruk av benzodiazepiner, -lignende og opioider
- Pågående eller tidligere alkohol- og/eller rusmiiddellproblem
- Avhengighetsproblemer i slekt og/eller miljø
- Lanvarig instabilitet i symptomer og funksjon
Kilder for
- Verktøy for screening for skadelig bruk, avhengighet osv, Se ROP
- Abstinensreaksjoner og benzodiazepinavhengighet, se Norsk legemiddelhåndbok
- Utfordringer ved bruk av benzodiazepiner og z-hypnotika til voksne og eldre, Se Tidlig innsats
Toleranse
Benzodiazepiner og -lignende
- Toleranse oppstår i løpet av få uker, gjerne først for den søvngivende virkningen og senere for de angstdempende. Usikkert om det oppstår full toleranse for den angstdempende virkningen, i så fall i løpet av 3-4 måneder
- Det utvikles i mindre grad toleranse for kognitive og psykomotoriske funksjoner ved langtidsbruk. Disse kan henge igjen i relativt lang tid etter avslutning
Opioider
- Toleranseutvikling av opioider viser seg ofte som forkortet virkningsvarighet sammenlignet med tidligere og vil beskrives som forverret smerte og behov for større doser. Fysisk avhengighet oppstår etter to til fire uker med døgnkontinuerlig behandling med opioider
Sist faglig oppdatert: 28. mai 2020