2.3. Eldre pasienter

Eldre pasienter rapporterer smerte oftere enn yngre. Artrose og andre muskel/skjelett-smerter er vanligste årsak til smertene (American Geriatrics Society, 2009).

Paracetamol er førstevalg som smertelindrende legemiddel til eldre. Systemiske NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler) bør oftest unngås på grunn av betydelig øket risiko for alvorlige bivirkninger som gastrointestinal blødning og forverring av hjertesvikt og nyresvikt. Trisykliske antidepressiva (TCA) anbefales vanligvis heller ikke på grunn av antikolinerg effekt og risiko for delirium. Antiepileptika i lav dose kan være aktuelt ved nevropatiske smerter.

Lidocain-plaster og NSAID-gel lokalt bør oftest forsøkes før systemisk behandling der hvor det er aktuelt. Hos eldre med sterke smerter er opioider ofte et alternativ, hvis paracetamol og lokalbehandling ikke gir tilstrekkelig effekt. Som hos andre aldersgrupper er ikke langtidseffekter av opioider godt dokumentert. Bivirkninger av opioider kan være mer uttalte hos eldre. Obstipasjon kan ofte være ekstra vanskelig på grunn av liten aktivitet og dehydrering. Opioider kan også gi kognitive effekter og bidra til utvikling av delirium. Opioider er ett av flere legemidler som kan øke risikoen for fall, spesielt i kombinasjon med benzodiazepiner og andre psykotrope legemidler og alkohol. Ved rekvirering av opioider til eldre er det viktig å starte med lav dose, trappe opp svært langsomt og vurdere nøye effekten av eventuelt redusert lever- og nyrefunksjon («start low, go slow») (American Geriatrics Society, 2009).

Lengevirkende opioider anbefales ved jevne smerter, men hos pasienter med vesentlig aktivitetsutløste smerter kan vanlige opioidtabletter være et alternativ. Dokumentasjon på forskjeller mellom legemidlene er svak.

Se også informasjon om eldre og legemidler i Norsk legemiddelhåndbok.

Sist faglig oppdatert: 12. desember 2015