Kommunen skal legge til rette for god ernæring for personer med utviklingshemming
Mange personer med utviklingshemming kan ha helserelaterte utfordringer med kosthold og ernæring. Eksempler er overvekt, diabetes type 2, fordøyelsesplager, næringsstoffmangler, dehydrering og underernæring.
Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for et helsefremmende kosthold og god ernæring i tråd med de generelle kostholdsrådene. Kommunen skal med utgangspunkt i individuelle ønsker og behov:
- gi tilbud om tjenester som legger til rette for at den enkelte skal ha en god ernæringsstatus og helsefremmende kosthold
- identifisere personer med en ernæringsstatus som gir økt risiko for helseplager og iverksetter målrettede forebyggende tiltak og evaluerer effekten av disse.
- identifisere personer med behov for ytterligere utredning og behandling i primær- og spesialisthelsetjenesten
Kommunen må sørge for både kompetanse blant og rutiner for opplæring av tjenesteytere. Klinisk ernæringsfysiolog bør være tilgjengelig for de ansatte i virksomheten. I kommuner som ikke har klinisk ernæringsfysiolog bør det oppnevnes en «ernæringskontakt», en ansatt med relevant helsefaglig utdanning og kompetanse med ansvar for å legge til rette for kompetanseheving av ansatte og brukere og for individuell veiledning.
Tiltak for vektreduksjon hos personer med utviklingshemming med overvekt bør inneholde en lavkaloridiett, fysisk aktivitet og hjelp til å endre atferd (Harris 2018 og Hassan 2019).
Tilpasset materiell og verktøy, kokebøker med enkle sunne oppskrifter, filmer, atferdsavtaler, tegnøkonomisystemer osv. kan være til hjelp i opplæring og motivasjonsarbeid. Atferdsavtaler må være frivillige både ved inngåelse og ved gjennomføring. Frisklivsentraler og virksomheter som yter tjenester til personer med utviklingshemming bør samarbeide om egne kurs til brukergruppen.
Virksomhetsleder skal sørge for at vurdering av ernæringsstatus hos tjenestemottakere tilbys ved behov, som f.eks. ved en observert vektendring, et risikofylt kosthold eller personen ber om det selv. Ulike kartleggingsverktøy kan brukes for vurdering av ernæringsstatus. Vektendring over tid i kombinasjon med KMI er det enkleste målet på endringer i ernæringsstatus.
Hos tjenestemottakere som vurderes å være i risiko for helseplager, skal utredning og arbeid med tiltak skje i samarbeid med fastlege, evt. andre med kompetanse, samt bruker og pårørende. Flytting fra foreldrenes hjem til egen bolig byr på utfordringer på ernæring og helseområdet som ofte krever en ernæringsplan.
Følgende bør vurderes kartlagt i arbeidet med ernæringstiltak:
- ernæringsstatus, kosthold inklusiv matpreferanser, måltidsrytme, variasjon i kosten, porsjonsstørrelser og væskeinntak
- tjenestemottakers kunnskap om kosthold og motivasjon til endring
- medisinsk diagnoser av betydning for personenes kosthold
- eventuelle spisevansker og behov for tilrettelegging av måltidene
- eventuelle matpreferanser knyttet til religion eller livsstil
- behov for praktisk bistand og opplæring med mat og matlagning
- fysisk aktivitetsnivå
- naturlige funksjoner
- eventuell bruk av medisiner som påvirker appetitt eller magetarmfunksjon
Ved behov for klinisk ernæringsbehandling skal fastlegen henvise tjenestemottaker til opplæring og behandling i spesialisthelsetjenesten. Eksempler på problemstillinger er svelgeproblemer, spisevansker, underernæring, tannhelseproblemer, feilernæring, sykelig overvekt, diabetes og legemiddelrelaterte problemer. For å sikre god og forsvarlig ernæringsbehandling må virksomhetsleder må sørge for gode rutiner for gjennomføring av ernæringsbehandlingen og tilstrekkelig opplæring av personalet.
Tiltak i forhold til spesielle ernæringsutfordringer bør tas inn i årlig helsekontroll hos fastlegen og eventuelt inn i individuell plan. Rollefordelingen mellom de kommunale tjenestene og fastlegen med hensyn til ernæringsoppfølgingen bør avklares.
Ernæringstrappen er en modell for prioritering av ernæringstiltak. Første trinn er å korrigere underliggende faktorer. I noen tilfeller er det riktig å starte på et høyere trinn eller hoppe over noen trinn. Neste trinn er tiltak knyttet til tilrettelegging av måltidsmiljø, mattilbud, kostholdsveiledning, tilpasset kosthold.
Helsedirektoratet har utviklet en Idébank om mat til eldre og personer med psykisk utviklingshemming.
Kravene og anbefalingene er basert på utfordringsbildet, lov- og regelverk og kunnskapsgrunnlaget. Les mer om Metode og prosess.
Sentralt lovverk
- Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3. Helsefremmende og forebyggende arbeid
- Helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Forsvarlighet
- Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene
Sentrale retningslinjer, veiledere med mer
- Helsedirektoratet (2016). Nasjonale faglige råd om kosthold og næringsstoffer. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/kostradene-og-naeringsstoffer
- Helsedirektoratet (2016). Nasjonale faglige råd for ernæring, kosthold og måltider i helse- og omsorgstjenesten. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/ernaering-kosthold-og-maltider-i-helse-og-omsorgstjenesten
Referanser
Harris, L., Melville, C., Murray, H., & Hankey, C. (2018). The effects of multi-component weight management interventions on weight loss in adults with intellectual disabilities and obesity: A systematic review and meta-analysis of randomised controlled trials. Research in Developmental Disabilities, 72, 42-55.
Hassan, N. M., Landorf, K. B., Shields, N., & Munteanu, S. E. (2019). Effectiveness of interventions to increase physical activity in individuals with intellectual disabilities: a systematic review of randomised controlled trials. Journal of Intellectual Disability Research, 63(2), 168-191.