Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

4.1. Generelt

Helsepersonell som følger opp gravide /par som har fått uventet informasjon om fosteret bør opptre støttende overfor den gravide/paret og sørge for tilstrekkelig psykososial oppfølging.

Beskjed om mistenkte eller påviste sykdom eller utviklingsavvik kan utløse sjokk og krise hos den gravide/paret. Hvordan den gravides/parets behov møtes er derfor av stor betydning for videre mestring. Både den verbale og non-verbale kommunikasjonen er av stor betydning.   Sjokk og krise kan romme mange følelser og disse vil variere fra person til person. Helsepersonell som møter den gravide bør opptre  lyttende og være åpne for ulike behov hos den gravide/paret.

Helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten bør samarbeide om oppfølging av gravide/evt partner som får påvist sykdom eller skade hos fosteret. Det er viktig at  helsetjenesten på begge nivåer tar ansvar for å kartlegge og avklare behov for informasjon, oppfølging og helsehjelp. Det kan omfatte:

  • Sette av tilstrekkelig tid
  • Sørge for egnede lokaler til samtale og oppfølging.
  • Sørge for at den gravide/paret så langt det lar seg gjøre blir kjent med fosterets prognose, eventuell behandling og videre forløp
  • Gi nøytral og kunnskapsbasert informasjon om muligheter og begrensninger
  • Informere om støttetiltak og rettigheter
  • Gi den gravide/paret tid til refleksjon og modning av beslutninger
  • Informere om likepersontilbudet i Pasient- og brukerorganisasjoner

Helsepersonell bør forsikre seg om at den gravide forstår informasjonen og at den er tilpasset hennes evne til å motta denne i en eventuell krisesituasjon. Det avklares og legges til rette for gravide som har behov for tolk.

Det avklares om det er  behov for å henvise til andre instanser for ytterligere bistand (f.eks. genetisk veiledning, psykolog, sosionom, foreldre-/sorggrupper).

Sist faglig oppdatert: 10. november 2021